Da Bladet Tromsø besøkte ham for Fredagsreportasjen den 10. november 1989 bodde Solvang i barndomshjemmet sitt på Sjursnes, hvor han hadde bodd hele sitt liv.

Og fasilitetene måtte vel også sies å være etter standarden i 1924, selv om han hadde fått lagt inn en manuell pumpe fra brønnen inn til huset.

Lommelykta

PARAFINLAMPE: I 1989 bodde Kåre Solvang uten strøm på Sjursnes. Var han den siste til å gjøre det i Troms?

– Varmtvann varmet han på vedovnen, skriver Bladet Tromsøs utsendte reporter, John Strandmo, i et bokstavrimsanfall.

Lyset kom fra parafinlamper og hans trofaste lommelykt.

– Den er alltid innen rekkevidde, sa den pensjonerte fiskeren.

En annen innrømmelse ovenfor den moderne tid var den nyinnkjøpte gassovnen.

Ny gassovn

– Om dagen fyrer jeg i vedovnen, men når jeg går til sengs setter jeg på gassovnen. Jeg fant ut at jeg måtte anskaffe den – fordi det ble så kaldt om natten. Særlig på vinteren. Dessuten er jeg blitt gammel mann nå – og er ikke lenger så sprek som før. Derfor er det godt å ha litt varme i huset når dagen gryr, sa Solvang.

Nå skal det sies at «Tromsø» besøkte mannen i siste liten. Han gikk nemlig med planer om å få lagt inn en stikkontakt eller to i «lillestua», men til vårt hell var mannen som skulle hjelpe Solvang bortreist.

– Det har ingen hast. Jeg har klart meg uten så langt. Noen måneder fra eller til spiller ingen rolle.

Både telefon og radio

Solvang var født i midten av en søskenflokk på 15 og var således vant til å jobbe hardt for seg og sine. Det kan forklare mottoet hans: «Av intet blir intet, av noget blir noget».

Det var han selv som kalte seg en museumsgjenstand og da var det ikke alderen han tenkte på, men hans noe anakronistiske tilværelse.

Men helt uten moderne bekvemmeligheter var han ikke. Vi har allerede nevnt gassovnen, men han hadde også både telefon og en gammel batteriradio.

– Radioen kjøpte jeg i Tromsø 1962 for 600 kroner. Det har vært et godt apparat. Han snakker ennå.