Det var nemlig tilfellet i 1923 da Kræmers fangstskute, MK «Guldbrand», ble nediset og truet med å gå ned.
– I Vesterisen møtte de storm og nedising. Skuta la seg over etter seilet som besto mest av is, slik at den krenget over omkring 50 grader. Den rettet seg ikke opp og situasjonen var kritisk. Lederen så at noe drastisk måtte gjøres. Waldemar Kræmer fikk tak i øksa og entret ut etter masten som da lå horisontalt. Han kom seg ut på gaffelen og begynte å hogge, – først indre kloa, så fortsatte han til masterriggene innover til han kom ned til bommen, skriver tidligere fangstmann Einar Løvlien i Bladet Tromsø 4. januar 1982.
Kjapt tenkt
– Han hogde seilet løs fra bommen og lot «Guldbrand» få beholde både gaffelen, seilet og bommen foruten en del tauverk. Båten rettet seg opp. De fikk lenset den, og så bar det til Island for reparasjon, fortsetter han.
Reparasjoner var vanlige også ved Tromsø skipsverft på Skansen som ble startet opp i 1848 av byens kjøpmenn, partsredere og konsuler. Det kunne synes som om at reparasjoner og vedlikehold var de mest sentrale oppgavene på verftet da nybygg kun ble prioritert de gangene det ikke var annet å gjøre. Vi kan vel nesten gå ut fra at Kræmer var en fast kunde hos verftet, mens han var i byen? Vi kan i hvert fall bekrefte Ytrebergs beskrivelse av Kræmer som en «enestående dyktig ishavsskipper, skarpsindig og snarrådig, en våghals uten make.»
Evakuert fra Svalbard
Løvlien ble kjent med Kræmer etter episoden med «Guldbrand» og Løvlien var vielsesvitne da Kræmer og hans kjæreste Sally ble gift i Longyearbyen kirke. De ble alle tre evakuert fra Svalbard sammen under andre verdenskrig som i stor grad ble tilbrakt i Skottland. Kræmer tok seg da hyre som skipper på en skotsk kutter.
Kort tid etter at han kom hjem til Tromsø etter krigen, våknet fangstmannen i Kræmer igjen. Høsten 1948 satte fangstskøyta «Enigheten» kursen nordover med Kræmer og «noen kompanjonger» ombord. Underveis kom de imidlertid bort og havnet langt østover mot Novaja Semlja. Man spekulerte i at det store antallet oljefat på dekk var årsaken til at kompasset fungerte langt fra optimalt.
Omkom på Ishavet
Ved et tilfelle skimtet de konturene av en fjellrekke de mente kunne være Spitsbergen.
– Men det var vel helst konturen av Bjørnøya. Maskinen var intakt, men kompass hadde de altså ikke. De kunne ikke bestemme retningen og hadde vel vaset seg østover i isen. Her døde Waldemar Kræmer, – og ble senket i samme sjø som William Barentz, skriver Løvlien i 1982.
«Enigheten» ble observert av en russisk vaktmann på Novaja Semlja som sørget for at «Enighetens» mannskap ble berget.