Da gammelordføreren fylte 75, fikk han en veldig spesiell gave av jentene sine. Den gikk ut på at to skulle komme til Tromsø for å pakke, mens de to andre skulle tilrettelegge i den nye leiligheten i Oslo samt ta imot og pakke ut flyttelasset.

– Vi har bodd litt kaotisk de siste ukene. Nå er flyttelasset gått. Det som står igjen, skal til bruktbutikken på Nordspissen, forteller Rian fra favorittstolen i eneboligen nord på Dramsveien.

Lærer og trener

Etter befalsskolen hadde unge Rian ett mål: Å komme seg så langt nord i landet som mulig. Derfor ble det lærerjobb både i Honningsvåg og Dønna på Helgelandskysten.

– Etter hvert ble jeg både fotball- og svømmetrener. Derfor følger jeg fortsatt med Honningsvåg – hvordan de gjør det i serien, erkjenner 75-åringen.

Etter lærergjerningen nordpå, valgte Rian å vende tilbake til hovedstaden og universitetet. Der endte han opp med en can. mag.-grad. Men mest tid gikk med til formannsjobben i den konservative studentforeningen.

Det første steget

– Der kom jeg i kontakt med størrelser som Erling Norvik og Martin Buvik – begge sentrale skikkelser i Høyre. Med det som ballast, ble jeg sendt nordover igjen for å bygge opp partiorganisasjonen.

På den tiden var Arbeiderpartiet det desidert største i Tromsø og fylket. Men med Erlend Rian på plass, kom endringene raskt.

– Jeg endte som listetopp og ble ordfører etter valget i 1981. Den jobben hadde jeg i hele fire perioder, konstaterer gammelordføreren i dag.

Borgermester

– Det endte med at du fikk betegnelsen borgermester?

– Ja! Jeg tok det som en heder. Og for å være helt ærlig: Jeg var glad i tittelen, innrømmer han.

Før Rian endte i ordførerstolen, var han også publisher – sjefredaktør og disponent – i daværende Bladet Tromsø AS.

– Lokalavis var ingen enkel sak. Ikke minst var økonomien så som så og et stadig tilbakevendende tema.

Her trekker 75-åringen fram at han – i løpet av sine fire år i sjefsstolen – hadde mye kontakt med kemneren.

– Vi hadde mange samtaler, men løste alltid opp i flokene. På den måten kom vi ut neste dag også.

Moren rettet...

– Men tiden i «Tromsø» var fantastisk. Hver gang jeg skrev en leder eller kommentar, fikk jeg tilbake en rettet kopi – med rød penn – fra min mor som var barneskolelæreren. Hun leste avisen daglig og passet på at sønnen ikke gjorde for mange, språklige blundere...

– Ellers vil jeg betegne redaktørtiden som et dristig eksperiment. Jeg etterfulgte brødrene Larsen – Kjell og Sverre – to meget respekterte skikkelser i avisverden. Og det var ikke alltid at mine valg falt i smak. Men jeg var sjefen.

Rikspolitikken

– Så ble du hentet sørover– til rikspolitikken?

– Jeg ble valgt inn som andre vara i sentralstyret – etter Kaci Kullmann Five.

– Også det ble en interessant og lærerik periode. Men en til to Oslo-turer i uken tok tid. Derfor var jeg klar på – til tross for at Erling Norvik dro i trådene – at posisjonen som partileder ikke var noe for meg. Vi hadde akkurat fått lille Anna. Det krevde mer av meg hjemme. Derfor valgte jeg å takke nei til toppvervet.

Gode støttespillere

– Tilbake til lokalpolitikken. Du hadde mange støttespillere rundt deg?

– Både Kjell Arnesen og nevnte Martin Buvik var drevne i faget og var gode å lene seg mot.

– Men underveis fikk jeg også uventet hjelp fra en politisk motstander. Da valget sto mellom meg og Wiggo Fjellberg (Ap) som ordfører, tok Herman «Røde Herman» Kristoffersen affære. Med sin blanke stemme avgjorde han saken i min favør.

– Etterpå var det mange som betegnet alliansen som merkelig. Men Herman var pragmatiker og så seg best tjent med å støtte oss.

– Men det ble aldri snakk om et organisert samarbeid mellom Høyre og Rødt videre i perioden, minnes Rian.

OL-general

Etter 16 år som ordfører, endte Rian som direktør i reiselivet. I flere år solgte han byen.

– Så ble du OL-general?

– Jeg ble leder for «Tromsø 2018». Sammen med en rekke andre entusiaster, startet vi kampen for å få vinter-OL til byen og omegn.

– Her fikk Tromsø en unik mulighet og nærmest en gavepakke til å arrangere det størstevinteridrettsarrangementet som er. Mange rettet blikket mot nord og Tromsø ble for alvor satt på kartet.

– Selv om perioden var veldig aktiv og støttespillerne mange, ble sluttfasen forskrudd. Altfor mange skulle plutselig være fedre og mødre til ideen. Vi fikk ikke den drahjelpen vi trengte og det hele kokte bort i kålen.

Etter at også Idretts-Norge vendte tommelen ned, gikk Erlend Rian over i pensjonistenes rekker. Samtidig innledet han en tilbaketrukket og veldig anonym tilværelse.

Etter noen år borte fra rampelyset, sa Rian – i tillegg til en rekke andre «oldiser» i partiet – ja til å være listefyll foran valget i 2011.

Så skjedde det ingen hadde trodd. Rian & Co ble stemt fram og endte opp med fast plass i kommunestyret. Dermed ble det politisk comeback og plass på bakerste benk i salen.

Tilbake på Dramsveien forteller 75-åringen og snart eks-tromsøværingen at det skal bli godt å samle familien. Døtrene bor i og rundt Oslo – alle i en akseptabel avstand til Lysaker.

Blandede følelser

– Det er med blandede følelser jeg forlater Tromsø. Med årene er jeg blitt en stor ambassadør for byen.

– Men jeg blir ikke yngre. Helsen er heller ikke slik den en gang var. Derfor passer det å få familien rundt seg – unger, svigersønner og barnebarn. Alle er en veldig viktig del i livet mitt. Så da tilbudet om flyttehjelp kom, var det ingen vei tilbake. Vi måtte røre på oss for å få ønsket oppfylt. Før jul er vi samlet. Det skal bli godt, avslutter en tankefull eks-borgermester.