– Jeg føler at vi kjemper en uverdig kamp mot systemet. Magne tilfredsstiller alle krav til pasienttransport. Det har ikke minst fastlegen slått fast. Fra hjemstedet til behandlingsstedet er det 50-60 kilometer hver vei, og jeg kan ikke kjøre bil selv. Derfor er vi avhengig av drosje, og jeg må være med som ledsager, sier Randi Nikolaisen.
Var i god form
Etter ektemannens hjerneblødning for snart tre år siden har mye gått på skinner. Helsevesenet har stilt opp og vært til stor hjelp.
– Da Magne ble utskrevet fra UNN, var han i god form. Han klarte stort sett seg selv, men fordi sykehuslegene mente at jeg ikke ville tåle påkjenningen med å ha Magne hjemme, ble han sendt på sykehjem.
LES OGSÅ: Andreas Danielsen (32) ble stygt skadet i fallulykke: Ingen ambulanser var tilgjengelig – fikk beskjed om å stille seg i taxikø (for abonnenter)
Ble stadig verre
– Det gikk ikke lang tid før han ble verre. Den fysikalske hjelpen han fikk var så som så. Stort sett fikk jeg beskjed om å følge ham opp selv. Som hjertepasient er heller ikke min form noe å skryte av. Likevel gjorde jeg mitt beste. Det var imidlertid ikke nok.
Til slutt valgte Randi Nikolaisen å ta ektemannen hjem til Olderbakken. Der fikk hun utvendig heis og la forholdene generelt til rette.
– Magne har også vært på avlastning på det lokale sykehjemmet tre ganger – hver gang i to uker. Men han mistrives stort og blir helsemessig dårligere. Det vi nå trenger er fysikalsk trening for Magne. Nå er han inne i et program, men vi sliter med transporten, sier 57-åringen.
Ikke ta buss
Randi Nikolaisen understreker at buss er uaktuelt. Det betyr at de må være borte store deler av dagen.
– Magne tar ti medikamenter hver dag. Han bør derfor ikke være lenger borte fra boligen enn nødvendig.
LES OGSÅ: Tabbe førte til at Siri (34) ble fratatt datteren - etter to år ble de endelig gjenforent (for abonnenter)
Det som er parets problem er at behandler og Pasientreiser krangler om hvem som har ansvaret for å skaffe transport.
Måtte sløyfe behandlingen
– Så sent som sist fredag måtte vi kutte timen hos fysioterapeuten. Jeg sto uten rekvisisjon og hadde ikke penger til å betale for turen.
Hun understreker at to ukentlige turer til og fra behandling koster mange tusen kroner, og det går uker før Pasientreiser tilbakebetaler pengene.
Ekteparet betegner behandlingen – eller mangelen på sådan – som umenneskelig. Underveis er hun oppfordret til å søke kommunen om omsorgslønn.
– Det har jeg takket nei til – på grunn av den økonomiske tilstanden kommunen er i. Likevel blir vi ille behandlet.
Må rydde opp
– Nå ser jeg ingen annen utvei enn at partene må bli enige. Slik vi blir behandlet går det på helsen løs for oss begge to, sier hun.
LES OGSÅ: UNN brukte halvannet år på å gi Fylkesmannen svar (for abonnenter)
Hos Pasientreiser UNN får iTromsø opplyst at det er behandleren – i dette tilfellet fysioterapeuten – som skal skrive ut de nødvendige papirene.
– Pasientreiser er avhengig av en rekvisisjon for å kunne transportere pasienter. Vi har ikke kunnskap til å avgjøre hvem som trenger dokumentet. Det må helsepersonell avgjøre, sier Tonje hos Pasientreiser på UNN.
Hun vil ikke oppgi etternavnet sitt.