Bildene lånte vi av Macks Ølbryggeri for noen år siden, og det er en av Ølhallens mest berømte stamgjester som er fotografert. Henry Rudi var på mange måter synonym med Ølhallen.

Det var hit han søkte for mye av sitt sosiale liv når han ikke var på overvintring på Svalbard. På overvintring var han forresten mange ganger. Rudi, som var født i 1889, var sønn av en gudbrandsdøl som valgte å flytte nordover for å tjene til livets opphold.

Henry Rudi vokste opp i Tromsø og valgte polare strøk som inntektskilde. Han var på til sammen 40 turer til Svalbard, Jan Mayen og Grønland og jaktet både rev, hvalross, sel og isbjørn.

Skjøt 713 isbjørner

STAMGJEST: Henry Rudi på tur ut fra Ølhallen. Han var stamgjest og hadde en stor tilhørerskare hver gang han fortalte om alle sine overvintringer på Svalbard.

Det er som isbjørnjeger han er mest kjent. I årene mellom 1907 og 1947 skjøt han hele 713 isbjørner. Og han opplevde mye som andre mennesker ikke var i nærheten av å oppleve på sine 25 overvintringer i polare strøk. Disse opplevelsene delte han med kjente og ukjente på Ølhallen.

Med glimt i øyet fortalte han om dramatiske begivenheter og morsomme hendelser gjennom uker og måneder alene i isødet der hans eneste selskap var seg selv og de representanter fra dyreverdenen som dukket opp ved overvintringshytta.

Historiene var usedvanlig god underholdning for alle som ville høre på. Og det var mange. Rudi hadde nemlig en usedvanlig evne til å fortelle selv de mest dramatiske historier med glimt i øyet, noe som skapte god stemning på Ølhallen.

Henry Rudi ble for øvrig tildelt kongens fortjenestemedalje i sølv i 1953, han ble æresruss i Tromsø i 1969 og han er beæret med en utstilling på Polarmuseet.

Verdens lengste bar

Det isbjørnkongen neppe fortalte om, var historien om Ølhallen. Den var nemlig ikke enkel å få etablert i sin tid. Det var daværende direktør Lauritz Bredrup som jobbet intenst for å få åpnet en skjenkestue.

Bredrup hadde overtatt direktørstolen i 1915 etter mannen som etablerte bryggeriet, Ludwig Mack. Det var åpenbart for alle at spesielt sommerstid var det mye drikking og fyll utendørs i Tromsø. Det oppsto gjenger som satt på det som er kalt ”verdens lengste bar”, nemlig sørsjeteen og drakk seg ofte fra sans og samling.

Disse gjengene ble kalt Denna-gjenger på folkemunne, rett og slett fordi de drakk ”denna”, som er denaturert sprit. Og de drakk Salicyl, som er hårvann uten fett. Dette gikk ned på høykant og skapte selvsagt mye ukontrollert adferd.

Bredrup følte derfor behov for å etablere en skjenkestue hvor drikkingen kunne foregå innendørs og i kontrollerte former. Avholdsbevegelsen sto imidlertid svært sterkt på 1920-tallet, og det var ingen enkel jobb å få gjennomslag for en slik skjenkestue.

Lyktes – endelig

Lauritz Bredrup jobbet hardt for å få det til, og i 1924 dro han rundt og snakket personlig med alle 52 bystyremedlemmene i håp om å skape forståelse for behovet for et slikt skjenkested. Det nyttet ikke. Flertallet i bystyret ville ikke, og stemte imot.

Men Bredrup ga ikke opp. Han jobbet ufortrødent videre med saken, og tok en ny runde til bystyremedlemmene tre år senere – i 1927. Denne gang fikk han flertallets forståelse og ja til å åpne en skjenkestue. På selveste skuddårsdagen i 1928 – 29. februar – åpnet Ølhallen sine dører, og siden har det vært et av byens mest kjente utesteder.

Ølhallens historie er etter hvert blitt lang og innholdsrik, men det som særpreget stedet i over 40 år var at kvinner ikke hadde adgang. Om de ikke ved lov var utestengt, var det i alle fall utenkelig at kvinner skulle bevege seg inn i Ølhallen. Det var først med universitetsetableringen på begynnelsen av 1970-tallet at kvinnene fikk sin rettmessige mulighet til også å gå på Ølhallen.

Det var en dramatisk endring, men i dag er det den mest naturlige ting i denne verden at også kvinner kan gå dit for å nyte en halvliter – om de lyster.