Dagen vi skal ut er været nærmest parodisk vakkert. Formiddagslyset på 69 grader nord, under helt skyfrie forhold, kan ta pusten selv fra noen blaserte nordboere. Det sitter tett med stappmette måser på båtene, da vi ankommer flytebrygga ved Belvika i Skulsfjord på Kvaløya.

Det er mye sild i fjordene nå, og fine dager å være måse, kval, kvalforsker og journalister på reportasjetur. Men det er kaldt. Kulderekorden i Tromsø er minus 18 grader. Displayet på bilens termometer viser minus 16. I den fuktige sjølufta er det kaldt. Veldig kaldt.

Vi ser ut som to Michelin-menn der vi vagger ned leideren mot den 22 fot lange og åpne Busterbåten vi skal ut med, med lag på lag av ullklær under hver vår regattadress. Fotograf Ronald er bekymret for fingrene sine. Å ta bilder i 16 minus, som man må gjøre uten votter, er ingen spøk.

KLASSIKER: Audun Rikardsens prisbelønte bilde, som mer enn noe annet illustrerer de vanvittige samspillet mellom fisk, kval, fiskere og fugl. Foto: Audun Rikardsen

Audun Rikardsen er mer enn godt kjent blant folk. Prisbelønt fotograf, portrettert i eget program på NRK, profilert forsker, engasjert naturelsker, kvalentusiast og attpåtil stemt frem av leserne i herværende avis som «Årets tromsøværing» for 2016.

Bildene hans deles globalt i sosiale medier, og han er stadig i mediene og uttaler seg om de vanvittige mengdene kval som har kommet sigende inn fjordene våre før jul de siste årene.

KLASSIKER: En knølkval stuper ned etter sild, helt opp i fjæresteinene der det bor folk. Her i Kaldfjorden på Kvaløya. Foto: Ronald Johansen

Formålet med turen er å vise oss hvordan de merker knølkval, de store kvalene det er mest av i våre farvann på denne tiden. Et voksent dyr kan bli opptil 40 tonn og nesten tjue meter langt.

Å se dem jage sild i flokk er et av de mest spektakulære syn naturen har å by på. Vi må helt på kloss hold av dem for å feste merkene, og bare noen minutter etter vi koster av gårde fra kai ser vi blåsestrålene fra flere av dem skyte opp i den iskalde lufta.

Audun og svensken Martin, en svensk seniorforsker med sjøpattedyr som spesialfelt, har vært på utallige slike turer før. I løpet av sesongen håper de å få merket til sammen ni kvaler. Merkene skytes inn øverst på ryggen av kvalen, og sitter fast i spekk og brusk.

Hver kval skal identifiseres med bilder av både ryggfinne og halefinne, samt at det må tas biopsi av dem, noe man gjør ved å skyte inn en syltynn pil som penetrerer skinn og spekk. Hvalene er så store at de knapt merker det som et nålestikk. Av disse tas det prøver for å DNA-bestemme slektskapet og hvilken bestand de hører til, samt sjekke innholdet for miljøgifter.

TÅLMODIGHET: Det er viktig å komme på kloss hold før man skyter ut merket. Det blir mange bomturer, der kvalen dykker før man når frem. Foto: Ronald Johansen

Da vi kommer ut i Kaldfjord på Kvaløya, som begge i dag virkelig lever opp til sine navn, er vi på ingen måte alene. Vi ser kval overalt. Et titalls knølkval herjer, leker seg og mesker seg med sild, denne næringsrike og blinkende fisken som har livnært generasjoner kval og mennesker langs kysten vår.

I tillegg er det et utall spekkhoggere som fyker rundt. De høye, spisse og karakteristiske ryggfinnene deres stikker opp overalt, ikke minst rundt sildesnurperne, de store båtene som er ute i samme ærend som kvalene. Luften er tett av måser og ei og anna havørn. Og det vrimler av turistbåter.

I tillegg patruljerer kystvakta der med en båt, som en foresatt for hele gjengen, som skal passe på at ingen gjør noe ulovlig. Det er nesten vanskelig å forklare hvor drøyt det hele ser ut.

Hele kystnæringa på ett brett

Synet av fiskerinæring, turistnæring, enorme sjøpattedyr, kystvakt og lys fra husvindu til folk som bor langs fjorden er virkelig noe for seg selv. Audun er opptatt av samspillet mellom oss alle der ute. Sildebåtene har gode dager, og de vet hvem Audun er, han hilser på dem, og mannskap og skippere veiver tilbake.

Han vet hvem de er, alle sammen. Jeg har sågar inntrykk av at han vet hvem de enkelte kvalene også er. Siden vi skal helt tett innpå knølkvalene, og ikke minst «skyte dem» på kloss hold, er den entusiastiske forskeren klar over at det kan se noe dramatisk ut for et utrent øye.

Er det noe han ikke vil, er det at de som har kommet langveis fra for å nyte dette synet ikke skal tro at vi er snuskete snikjegere, som plager de stakkars dyrene turistene beundrer storøyd fra små båter med proffe guider.

SILDESNURPER: Fiskebåter, spekkhoggere, knølkval og fugler i kaotisk forening. Foto: Ronald Johansen

De skulle bare visst at farfaren hans var kvalfanger, og at Audun var med på sitt først kvalfangsttokt allerede som femåring. Norge driver bare fangst på vågekval, og Audun er ofte inne i kommentarfeltene i sosiale medier og forklarer nødvendigheten av bærekraftig beskatning på dem. Det er da heller ingen motsetning i jegere som er glade i natur og dyr.

Det er oftest de som er mest opptatt av vern, kunnskap og respekt for det de driver med. Og det er lenge siden Norge jaktet på knølkval. I dag dag fangster vi kun på vågekval, et godt stykke utenfor kysten.

BIOPSI: Når kvalene er merket, tas det biopsi av skinn og spekk, for å kartlegg både DNA og eventuelle konsentrasjoner av miljøgifter.

Audun beordrer skipper Biew å gå båten helt inn til turistbåtene, der Audun høylytt forklarer dem at vi er på oppdrag fra universitetet, og bare skal merke kvalene. At vi sant å si er der i allment medfør, og med utelukkende gode hensikter. At vi er kvalens beste venn.

Vi tar turen bort til ei seilskute med islandsk flagg for å gi beskjed om det samme. Vi kunne sannsynligvis spart oss bensinen det tar, for Audun har en utestemme som bærer over flere fjorder, og høres ut som en operasanger uten sangpedagog, men både islendinger, turistguider og befippede turister i matchende regattadresser gliser og gir ham og oss tommelen opp.

Rådyre bomskudd

Det er vanskelig å treffe med merkene, og vi har derfor brukt en halvtime på skyte inn merkeverktøyet på land, mot papirark drivende på overflata.

Audun forteller brydd at det koster 50.000 kr å bomme, om merket sklir av og fyker ned i dypet, og at han derfor må være svært sikker før han kan fyre anordningen i vei mot dyrene. Etter noen bomskudd ble til slutt papirarket pappmasjé med en fulltreffer.

FOLKEOPPLYSNING: Audun gir beskjed til en båt med turister om hva vi skal gjøre. Viktig at de ikke tror vi skal på kvalfangst. Foto: Ronald Johansen

Skytteren selv står fremst i båten, helt ytterst på en Reodor felgen-aktig anordning som er sveiset fast i baugen, av noen kolleger på universitet. Dette er for å komme ekstra nært før merket skytes, og dernest for å kunne se rett under seg, i vannet.

Dette gir bedre muligheter for så vel bilder som gode merketreff.

Sporer hvalen

Han får inn det som ser ut som en fulltreffer ganske tidlig på toktet vårt. Flottøren flyter opp og vi kan se merket som en liten ring på det svarte og grove skinnet, rett ned fra ryggfinna. Signalene kan kun spores når kvalen er over vann, og det kan ikke sitte for langt ned.

Audun synes merket sitter ørlite for langt ned, og utstråler et mellomfornøyd blikk, men det går kort tid før Martin snapper opp de første signalene fra kvalen. Så starter en ny jakt etter den, Audun skal ta bilder av både halefinne og ryggfinne, og vi må ha med oss en biopsi av den enorme bølla, som bykser i forbløffende stor fart etter mer deilig og fersk sild.

Bildematerialet skal sendes til en annen svenske, Fredrik Broms, som sitter på et enormt billedmateriale. Han sorterer, systematiserer, gjenkjenner, teller og behandler funnene.

Selv med skyfri himmel begynner det allerede i halvtotiden å bli skjømt. De kraftige lysene fra fiskebåtene vises bedre, og månen titter frem over fjellene. Audun har likevel ikke tenkt å gi seg, og selv om både fotograf og journalist begynner å merke kulda, er det aldri snakk om å dra inn igjen.

Når man er ute på havet blant vikinger, ytrer man ikke lengsel etter varme og et trygt liv på kontoret. Dessuten er det så langt fra kjedelig det vi er med på at det ikke engang ymtes frem noe bæsing (syting), som det heter her nord. Audun og Martin vil merke enda en kval. Ronald og Egon vil være med. Klart de vil!

VÅPENDRAGER: Martin Biew er fra Stockholm, og seniorforsker med sjøpattedyr som spesialfelt. Her får han inn signaler fra en merket knølkval. Foto: Ronald Johansen

Det er artig å se de to fotografene jobbe sammen. Audun, som kan bruke et halvt år på å planlegge det perfekte bildet av ei ørn, og som reiser rundt og holder foredrag om bildene sine.

Ronald, et klassisk råskinn av den gamle, gode pressefotografen, som er en mester i å snappe stemninga i rommet, eller for den saks skyld på havet. De snakker med overtydelig respekt til hverandre. Ronald får låne ei linse av Audun. Audun poserer for Ronald. Førstnevnte begynner også å bli vant med å være på den andre siden av kameraet.

Perfekt merking

Vi følger etter tre store knølkval Audun mener å lese at ikke kommer til å forsvinne med det første. Vi er nært dem flere ganger, men Audun ser ut til å være veldig klar over at skuddet koster mye penger, og banner fortløpende for hvert mislykkede forsøk på å komme nært nok.

I tillegg er det så kaldt at trykklufta som skal skyte ut merket hele tiden må etterfylles fra en gasstank, fordi kulda senker trykket i verktøyet. Kvalene i Kaldfjord har nok hørt mer nordnorsk bannskap enn de fleste andre ville pattedyr på kloden.

Kvalen skal heller ikke plages med bomskudd av merket, men etter flere runder får han inn ei perfekt merking. Det påfølgende scenarioet er fantastisk.

SPEIDER: Det blir mange timer med speiding etter spesifikke dyr som er merket. Foto: Ronald Johansen

Den høyreiste mannen, som står der fremme kravler over det sveisa gelenderet, ei perlerad av hvite tenner lyser opp verdens største og mest barnslige smil. Skjegget er fullt av is.

Han renner rett bort til Martin og roper gledeshyl som sikkert kan leses av på måleapparatene for kvalene og Richters skala. De gir hverandre high fives, det jubles og klappes i hender. Is, kulde, kødd med utstyr, linser med sjøvann på. Alt slikt er glemt nå.

«Dette er faen meg rock’n’roll, er det ikke? Kan vi si at dette er AC/DC?», roper forskeren smørblidt og smittende til undertegnede. Jeg korrigerer fornøyd til Black Sabbath, for dette er så tungt, tøft og på grensen til okkult at vi må til det legendariske bandet fra Birmingham, for å yte den musikalske sammenligningen optimal rettferdighet. Det er kult å se folk som er så glad i jobben sin.

Sildevandringen

Deretter følger de tre påfølgende oppgavene. Bilde av halefinne, bilde av ryggfinne, biopsiprøve. Når alt er innhentet, begynner det å bli mørkt ute på havet. Det er jævlig kaldt. På vei tilbake får vi mer tid til å snakke om hva denne forskningen dreier seg om.

Silda er nøkkelordet her. Uten sild hadde vi ikke hatt disse enorme forekomstene av kval helt inni fjordene våre, og det er nettopp sildas vandringsmønster som definerer hele denne komplekse og sammensatte organismen av dyr, turister, fiskebåter og forskere. Martin forklarer pedagogisk og tegner i den iskalde lufta.

Aldersstrukturen i de enorme stimene med sild varierer med mange års mellomrom, og den eldste silda trekker gjerne ned fra Barentshavet og til de samme stedene den har overvintret og gytt tidligere.

Når kval og store fiskebåter beskatter hardt på disse fiskene inni fjordene, vil kommende generasjoner ungfisk muligens mangle erfarne guider, og dernest danne seg nye vandringsmønstre.

HALEFINNE: Detter er det siste bildet som ble tatt av denne knølkvalen, før den suste ned i dypet og ble borte fra oss. Nå er den i ferd med å gjøre trønder av seg. Foto: Audun Rikardsen

Båtene inni fjordene gjør på ingen måte noe ulovlig. De har fastsatte kvoter, og de får hentet dem fort inn her inne, hvor silda står så enormt tett. Kvalene tenker likedan. Siden det ikke går an å satellittmerke sild, er det nettopp her satellittmerkinga av kvalene kommer inn i bildet, for det finnes selvsagt ingen bedre måte å følge silda på.

Med verdens mest proffe og organiske ubåter, som følger urgamle instinkter, og jakter på den næringsrike fisken, vil det være mulig å si noe om nettopp silda.

På vei inn er den største av båtene i ferd med å pumpe inn ei full not. Båten krenker svakt, og det må nok pumpes fisk over i noen av de andre båtene. Det jobbes flittig på dekk.

Havet bobler av sild, spekkhoggere som beiter på de tette konsentrasjonene, og tusenvis av sjøfugl som hyler av begeistring. Som en novise boende i byen er det rart å se at dette skal kunne fortsette uten at det får noen konsekvenser. De største båtene tar opp svære mengder sild inni fjorden, og nye generasjoner sild vil kanskje velge nye vandringsmønstre i årene fremover.

Audun er likevel opptatt av at man skal samarbeide. Fiskerne får rett som det er kvaler inn i nota, og senere denne ettermiddagen er faktisk Audun med og berger to knøl som har gått seg fast i ei not. Det er svære oppslag i lokale medier. Ett dyr drukner dessverre, men to får friheten tilbake. Likevel roser han fiskerne, at de også er opptatt av å berge kvalene, men at det er vanskelig å unngå slike trefninger mellom interessene til kval og fiskeri.

Ei overbeskatning av sild i fjordene vil kunne eliminere fremtidige kvaleventyr i denne eksotiske nærheten til by og sivilisasjon. Å bivåne noen av verdens største, mest brutale og tøffeste pattedyr fra en liten og åpen båt, eller om så bare fra land, kun en halvtimes biltur fra en by, er kolossalt spesielt, både nasjonalt og internasjonalt.

– Vi har et laboratorium rett utenfor stuedøra vår, sier Audun, og fortsetter.

– Dette er verdens tetteste ansamling av storkval innenfor et begrenset område. I andre land, der de driver med samme forskning, drar de rundt i timevis før de i hele tatt ser noe kval. Dette er en mulighet vi må ta mens vi har den, og den er her. Dette er helt jævla unikt.

«Sexferie i tropene»

Ei uke etter er den ene av de merkede kvalene, den Audun først trodde han mislyktes å merke, registrert utenfor kysten av Trøndelag. Den andre dro nylig ned til Andenes.

Dette er starten på de første sammenhengende vandringene til noen knølkval herfra, som er merket. «Trønderen» er en kjent knølkval fra våre farvann her, og har tidligere vært registrert utenfor Tromsø i 2012, 2013, 2015 og 2016 og nå når vi merket den i 2017.

Den har ikke vært registrert tidligere på noen formeringsområder i sør, så forskerne er selvsagt veldig spente på å se om merket sitter helt fram til da. I mellomtiden skal de begge på «sexferie i tropene» (som forskerne muntert sier), enten til Vest-Afrika eller til Karibia. Velkommen tilbake skal dere være!