Teaterstykket er basert på Morten Strøksnes bok med samme navn. Boka dreier seg om Strøksnes og hans kamerats jakt på håkjerring. Ifølge regissør Anders T. Andersen er boka og teaterstykket først og fremst en hyllest og kjærlighetserklæring til havet.
– Første gang jeg leste boka fikk jeg en a-ha opplevelse. Man skjønner at havet er grunnlaget for alt liv. Likevel forurenser vi det og utrydder liv i havet. Vi gjør heller ingenting med all plasten som forsøpler og som fisk og dyr ender opp med å spise.
Tør ikke bade lenger
Kristian Fr. Figenschow spiller en av hovedrollene i stykket.
– Jeg har vokst opp langs kysten og har svømt i ishavet siden jeg var en liten gutt. Men hvem i helvete ante at det svømte ei håkjerring under skanken vårres. Hadde jeg visst det, så hadde jeg aldri turt å bade. Det tør jeg i hvert fall ikke nå.
Strøksnes’ forfatterskap og journalistikk har et tydelig politisk standpunkt, og han er blant annet en aktiv motstander av oppdrettsnæringa.
– Det er helt i Hålogaland Teaters ånd. Vi har alltid hatt et radikalt ståsted siden vi ble etablert, og derfor passer stykket godt.
– Politisk kunst forbindes ofte med 70-tallet og plakatmoralisme, men vi merker at den politiske kunsten igjen tar form, nå som vi på mange måter lever i usikre tider.
Budskapet i Havboka tar opp forholdet vårt til havet og alt vi tar forgitt med det.
«Tjuvbona»
Figenschow kommer også med et stikk til bymentaliteten.
– Vi i byen har en tendens til å tro at vi klarer oss uten distriktene. Vi flirer og roper «tjuvbona» til de som kommer utenfra. Men vi skal bare vite at ingen by klarer seg uten distriktene. Noen må lage maten vi skal spise.
Andersen er enig.
– Folk har et annet forhold til havet enn man hadde tidligere. Nå ser vi på alt gjennom en skjerm. Det gjør det lettere å ødelegge havet når man slipper å forholde seg til det. Vi har mistet nærheten til naturen.
Musikk
Musikk spiller en sentral rolle i Andersens tolkning av Havboka.
– Det er musikk som gjorde at vi knakk koden. Å bruke musikk er det som gjør at vi klarer å gjøre en sakprosatekst om til teater. Samtidig så er kunst en viktig del av boka, sier regissøren.
For selv om det er handling i boka, er lengre partier skrevet som essays.
– Det er mye fakta, eller «fun facts» som vi sier på norsk. Samtidig så opplevde jeg ikke at boka var belærende, men opplysende. Det forsøker vi å ta med i vår oppsetning. Vi kommer med en rekke påstander og spørsmål, også er det opp til publikum å ta stilling til det, sier Figenschow.