Morten Strøksnes er i Tromsø i forbindelse med premieren av Havboka, en kjærlighetserklæring til havet, sentrert rundt håkjerringjakt.

Strøksnes er kjent både som journalist, skribent og for megasuksessen Havboka. For to år siden satte han Bodø i fyr, da han anklaget navngitte personer for korrupsjon rundt Stormen, Bodøs kommunale kulturhus, i det som omtales som «Stormen-saken».

– Jeg hadde en regelmessig spalte jeg skrev i Nordlys, Adresseavisen og Bergens Tidende. Der skrev jeg i ei bisetning «Bodø har lenge hatt rykte på seg for å være en ganske korrupt by». Det var nok til å sette deler av byen på hodet. Jeg ble utskjelt og utfordret. Spesielt av Geir Are Jensen i nettavisa Bodø Nu, som mente jeg ikke hadde noen eksempler eller belegg for det jeg skrev. Da skrev jeg et nytt innlegg kalt «Bodø Nuvel», og leverte det han ba om. Det var nok av eksempler å ta av.

– Tror du det finnes lignende korrupsjon og makteliter i Tromsø?

– Jeg tror det skjer alle små og halvstore plasser i ulike grader. Jeg fikk flere tips om Tromsø da det sto på i Bodø. På små plasser er det små kretser som har veldig mye makt. Da er det lett å bli komfortabel i egen maktutøvelse. Ting sklir lett ut. Det som skulle vært en legitim maktutøvelse blir noe annet. Man glemmer å følge spillereglene. Det er svært problematisk hvis det er snakk om penger og ressurser som forvaltes på vegne av fellesskapet.

Kritisk journalistikk

Hugo Aasjord, Venn og sentral karakter i «Havboka»: - Morten er en OK fyr og jeg liker han godt. Jeg er mer praktisk og han er teoretisk, så vi utfyller hverandre godt, og kommuniserer bra. Jeg har gode opplevelser fra da vi jaktet på håkjerring, og jeg synes han har løst boka på en god måte. Det er mer enn bare to gubber i en båt.

– Det er altså pressens oppgave å avdekke maktmisbruket?

– Ja, men dessverre skjer ofte ikke dét. Nå har Tromsø riktig nok to store aviser. Vi får håpe det ennå er ressurser til å følge noenlunde med, men de fleste steder har ingen kritisk journalistikk. Det har man bare sluttet med. Hvis lokalpressen over hodet har drevet med kritisk journalistikk. Det som skal passere som journalistikk i dag er gladsaker. Hvis man prøve å stikke kjepper i hjulene på systemene, ligger man fort tynt an. Man risikerer å bli utsatt for represalier. Folk i Bodø var for eksempel livredde for å snakke med meg «on record», av frykt for egne jobber.

Anders T. Andersen, regissør av HTs oppsetning av «Havboka»: - Strøksnes er en ekstremt kunnskapsrik og intelligent person som evner å formidle alt stoffet han går inn i formidler på en måte. Han skriver utrolig godt, og ligger i skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Han evner å sette ting i perspektiv, og Havboka renner over av vakre beskrivelser og kjærlighet til havet.

– Hvorfor mener du pressen har sluttet med kritisk journalistikk?

– Det kan være vennskap eller lojalitetsbånd. Dessuten er det mer arbeidskrevende å drive kritisk, granskende journalistikk. Da er det lettere å skrive gladsaker. Den ukulturen sprer seg. Redaktøren er ofte en fyr som kjenner andre maktfolk. Kanskje de er i frimurerlosjen sammen, eller møtes på andre arenaer. Mediene er under press. Journalistene har mindre tid til å lage hver enkelt sak, og opplagene er fallende. Likevel tror jeg mediene går mot en sikker død om de ikke gjør det de skal; å drive med ordentlig, kritisk og gravende journalistikk. Folk er ikke interessert i lese om kattunger eller billig lokalpatriotisme-journalistikk, som jeg ser mye av.

– Apropos billig lokalpatriotisme. Hva synes du om Agenda Nord-Norge og Sparebank-sjefen som mener vi må «Heie på Nord-Norge»?

– Det ser jeg på som et jævla frekt forsøk på å knabbe definisjonen om hva som er patriotisme. At næringsinteresser, oljenæringa og særinteresser skal definerer hva landsdelen skal være stolt av er for drøyt. Det kunne de spart seg for. Man skal ikke heie fram alt mulig. Er man glad i noe skal man være kritisk til det. Ikke drive med blind, entusiastisk heing. De burde skjemmes når de later som deres agenda er landsdelens agenda. De må tro at folk er veldig lettlurte nordpå. Vi ser noe av det samme i Arctic Frontiers. Det er «heia Nord-Norge og olje, gass» og hva faen det er. Olje står i klar konflikt med tradisjonelle næringsveier; gamle og nye, fiske og turisme.

Motstander

Håvard Rem, venn: - Morten representer en utdøende rase. Han er en forfatter i verden, ikke bare i litteraturen. Der andre forfatteren overlater verden rundt seg til journalistene, så kombinerer Morten dem. Han blir sikkert sint eller flau hvis jeg sier han tilhører samme tradisjon som Bjørnson, og de andre store forfatterne av sin tid, men jeg mener det er på sin plass.

– Heller ikke oppdrettsnæringa har du mye til overs for?

– Nei. Jeg har gjennom flere år prøvd å påpeke hvordan oppdrett utgjør en stor trussel mot økosystemene i norske fjorder. Vi har en situasjon hvor politikere, forvaltning og næringsinteresser er fullstendig smeltet sammen. De gjør ikke jobben sin. Jeg ser med stor glede på at flere fått øynene opp for hva oppdrettsnæringas driver med. For eksempel i Kvænangen og rundt Karlsøy utenfor Tromsø. Næringa har ødelagt den ene regionen etter den andre. Tusenvis av tonn giftstoffer tar liv av alt av skalldyr i fjordene. Man forsker ikke på de negative effektene, men skattebetalerne finansierer milliarder på forskning som gjør bransjen mer lønnsom. Det var tilfeldig at jeg fikk innsyn i hva som skjer i oppdrettsnæringa. Det er sånn som skjer i «land vi ikke liker å sammenligne oss med», som i Russland der forvaltning og næring er sammensausa. Vi er like ille selv.

– Hvor kommer engasjementet ditt fra?

– Å være frustrert eller forbanna kan være en god drivkraft for å skrive innenfor kommentarsjangeren. I «Havboka» er det en helt annen stemning og skrivestil. Den journalistiske kommentarstilen skal være litt enøyd og frekk, og morsom hvis man får til det – litt uærbødig.

– Du har på spalteplass skrevet at daværende fiskeriminister Elisabeth Aspaker «har rykte på seg for å være en dårlig lærerinne», og at Geir Are Jensen i Bodø Nu ikke fortjener å kalle seg en pressemann. Hvorfor går du så langt i argumentasjonen din?

– Noen synes jeg går langt over grensa. Jeg er ikke slik av prinsipp, men jeg prøver å si ting i klartekst hvis jeg mener det er en grunn til det. Jeg prøver å skrive på en litt kreativ måte, så det blir lesbart. Til mitt forsvar så vil jeg si at jeg prøver å sparke oppover. Det var jo ikke tilfellet med Geir Are Jensen, men det får være et unntak.