«Æ huske ei nattevakt i 1962. Æ kjørte da den strøkne Mercedesen til faderen og lå på benken på drosjesentralen da telefonen ringte klokka 0400. En mannsstemme ville ha en bil tell Grønnegata 128. Greit, men på veien bli æ stoppa av en mann som sto midt i Storgata.

Å det va? Si æ.

Kona holder på å føde og æ må ha drosje på en steiking!

Æ så på han at det hasta så æ ringte sentralen og ba dem finne en ny bil til Grønnegata 128 mens æ kjørte gubben hjem førr å hente den fødende. Vi slapp å hente ho inne. Ho sto tvikrokat på fortauet utfør huset i Skippergata og med det samme æ åpne døra rope ho høyt: No kommer ongen!

Ta av trusa og legg ho på baksetet, si æ til gubben.

Om det var nødvendig, spør han. Ja, rope æ og trør på gassen. Men det va ikkje fort nok, førr da vi passere “Rødbanken” på sør sa det bare “POFF” og der kom det ut en velskapt onge, passe mannbisk og med masse svart hår.

Da vi va fremme ved fødeavdelinga på Elisabeth-senteret va det æ som måtte gå opp trappa og ringe på den døra der så mange tromsøguta har blitt nekta adgang førdi nonna i døra mente dæm va førr ung tel å stå der med ei gravid tromsøjente. Også no blei døra åpna av ei katolsk ørn med kvasse øya.

Hva står på her!? Spør ho på gebrokkent.

Overstått fødsel, si æ.

“Åh disse menneskene som aldri lærer”, sukka ho. “Enten kommer de altfor tidlig eller så kommer de altfor sent, sånn som dere”, sa ho og satte svartøyan i mæ. Men det kom no i alle fall ut ei jordmor og en elev som navla ongen ute i drosja og bar han inn. Æ fikk også komme inn såpass at æ kunne hente et laken som mora kunne ha mellom beina mens æ hjalp ho opp trappa og inn på ei båre. Da fikk æ skryt av ei anna nonne: “Du var ein ung tapper mann”, sa ho og smilte. Det va æ i grunnen enig i.

Etter fødselen va det bare å sette inn drosja, og neste dag kjørte æ tel han Karl Dahl på Shell og bestilte innvendig vask. Dæm tok sånne jobba mellom smøring og oljeskift. Men da ungguten i vaskehallen så baksetet på drosja rava han bakover, kvit i ansiktet, og så sa han:

“Kor mange mesta livet her?” og så rømte han ut av vaskehallen. Ikkje så rart, førr det va blod både i taket og på veggan og på golvet i baksetet lå den blodige morkaka med avklept navlestreng rett ut i lufta.

Korsen det gikk?

Æ måtte sjøl både rydde og bære ut – og det uten ekstra betaling.»