I tillegg til å være Venstre-politiker, er også Jonas Stein samfunnsforsker ved UiT. Han er opptatt av både meningsmålinger og valgforskning.

Stein har sett på valgtrendene i Troms og Tromsø.

– For det første må man ikke se på støy men trender. Støy er enkeltvalg hvor et parti gjør det usedvanlig sterkt eller svakt. Trender er hva man kan lese ut av tallene basert på flere valg.

Ap går ned

Den største trenden handler om det største partiet.

– Arbeiderpartiet har gått stabilt nedover siden 1945. Samtidig ser vi ikke noen store forskyvninger mellom de sosialistisk og borgerlige blokkene. Ap har tradisjonelt også gjort det veldig sterkt i Nord-Norge, sammenliknet med resten av landet.

Selv om Støre skulle bli statsminister etter valget, blir det neppe kun jubel hos partiet.

– Meningsmålingene de siste ukene viser at de ligger an til å gjøre sitt nest dårligste valg siden andre verdenskrig. Likevel er ikke et valg avgjørende for en trend, det kan som sagt være støy, sier Stein.

Støy

Flere eksempel på «støy» er ifølge Stein Senterpartiets oppslutning på 16,8 prosent i valget i ’93, hvor EU-spørsmålet dominerte, og KrFs oppslutning på 12,9 prosent i ’97. Da var kontantstøtten en av de viktigste sakene i valget. Aps katastrofevalg i 2001, hvor de fikk 21,6 prosent oppslutning, er et annet eksempel. Det var første gang etter krigen Ap fikk under 30 prosent.

– Er Aps tider som et 30-prosents tid over?

– Det spørs hvilke saker og konfliktlinjer som dominerer. Det er kun to år siden Ap lå på over 40 prosent på målingene. Hovedkonfliktlinjen til Ap er spørsmålet om arbeid mot kapital. Mens når sentrum/periferi-sakene blir viktig, så daler deres oppslutning, ettersom de har mindre troverdighet på de spørsmålene.

Det er heller ikke første gangen et av de store partienes posisjon utfordres.

– På nittitallet var det flere som mente at Høyres posisjon som største parti på borgerlig side var truet av KrF, og at man ville få et stort kristendemokratisk parti, som i andre europeiske land. Men det har som kjent ikke slått til, sier Stein.

Konfliktlinjer

Han mener det er begrenset hvor mye man kan si om fremtidens politiske utvikling basert på fortiden.

– Det beste er å se på andre land som ligner på oss, og der ser vi at en av konfliktlinjene som får større plass er globalisme mot nasjonalisme. Det er mange som er tjent med globalismen, særlig de som kan flytte på seg, og er «mobile». Samtidig er det noen som taper på det, som de som er mindre mobile og bundet til et sted, sier han og fortsetter:

– En forsker fra London School of Economics som vi samarbeider med og som nylig var i Tromsø mener at denne «mobil»/«immobil» konfliktlinjen kan være med på å forklare «Brexit». Vi kan ikke utelukke at denne konfliktlinjen kan bli mer fremtredende også i Norge i årene fremover, sier Stein.