Det argentinske landslagets problemer i høyden:

«I dag er høyden på Altiplanoet godt kjent for sportsinteresserte mennesker fra andre deler av verden.

Platået spiller nemlig en viktig rolle i Sør-Amerikas mest populære idrett – fotball.

Når Bolivia spiller sine hjemmekamper i den søramerikanske VM-kvalifiseringsligaen, må motstanderne overvinne både det bolivianske landslaget og det lave oksygentrykket som omgir spillerne på Estadio Hernando Siles.

Denne fotballbanen i La Paz, med plass til over 40 000 tilskuere, ligger hele 3637 meter over havoverflaten og har gitt noen av verdens beste fotballag, som Argentina og Brasil, store problemer.

Den 1. april 2009 ble Lionel Messi og resten av det argentinske stjernegalleriet knust 6–1 av Bolivia.

De store vanskelighetene enkelte lag og spillere kan ha ved å spille i høyden, var lenge diskutert, og i 2007 bestemte det internasjonale fotballforbundet FIFA at internasjonale kamper ikke skulle spilles i høyder mer enn 2500 meter over havet.

Regelendringen førte til at både Bolivia, Ecuador og Colombia ble nektet å spille hjemmekamper i sine respektive hovedsteder.

Avgjørelsen var svært kontroversiell, og regelen ble opphevet allerede året etter.

Den store høyden i La Paz er fortsatt med på å gjøre bortemøter mot det bolivianske fotballandslaget til en stor utfordring for motstanderne».

Shackletons ferd over Sørishavet:

«Denne antarktiske sommeren var det mye is i farvannet rundt Weddelhavet, og Shackletons fremdrift var derfor dårlig.

Midt i januar 1915 frøs Endurance inne og ble drivende nordover med isen gjennom hele den antarktiske vinteren, en ufrivillig ferd som varte helt til 24. oktober samme år.

Endurance, som på norsk betyr utholdenhet, klarte ikke å leve opp til sitt navn. Presset fra skruisen ble så stort at skipet ble knust. Fartøyets navn sto mer i stil til hvor lang tid hun brukte på å synke, etter at det var klart at isen hadde tatt knekken på henne. Hun brukte nesten en måned gjennom isen og først den 21. november forsvant Endurance fra overflaten.

Shackleton og mannskapet ble tvunget ut på havisen og drev lenge med et isflak uten å komme nærmere land. 9. april 1916 brakk isflaket i to og de 28 mennene måtte over i livbåtene, som de hadde reddet fra det synkende skipet.

Etter fem dager med store kraftanstrengelser nådde de Elefantøya – en øy som har fått sitt navn på grunn av forekomsten av elefantsel, og fordi den har form som et elefanthode. Øya ligger 557 kilometer fra punktet hvor Endurance sank, og er omtrent 900 kilometer unna både Kapp Horn og Falklandsøyene. Elefantøya ligger altså svært isolert – langt fra skipsleder som kunne hjelpe de skipbrudne ekspedisjonsdeltakerne i sikkerhet. Mennene var avhengig av å nå noe annet enn ubebodd, søramerikansk villmark: De trengte hjelp fra mennesker som var i forbindelse med omverdenen. Deres eneste håp var å nå en av hvalfangststasjonene i det enorme antarktiske området.

Shackleton bestemte seg for å krysse det åpne havet til Sør-Georgia. Her fantes det norske hvalfangststasjoner, som utnyttet den store forekomsten av hval i de antarktiske farvannene. Strekningen er på 1330 kilometer.

Shackleton og hans utvalgte menn var nødt til å klare den strabasiøse turen for å redde resten av ekspedisjonen. Av de tre livbåtene de hadde klart å ta med seg til Elefantøya, regnet Shackleton båten James Caird som den sterkeste.

Livbåten var oppkalt etter en skotsk filantrop som hadde finansiert den nå mislykkede transantarktiske ekspedisjonen. Shackleton beskrev båten i sin egen bok om ekspedisjonen: «James Caird. Den 20 fot store båten hadde aldri sett stor ut; hun syntes på en mystisk måte å ha krympet når vi så på henne i lyset av vår nye plan“ (60).

Mennene møtte raskt dårlig vær etter at de la ut fra Elefantøya, den 24. april 1916. Shackleton skriver at bølgene var så høye at seilet på James Caird hang slapt på masten når båten var i en bølgedal, og dermed i le mellom to store bølger. Når båten nådde bølgetoppene, tok stormen på nytt tak i seilet med full kraft.

Underveis hadde mannskapet store vansker med å navigere, og de hadde også problemer med at båten ble nediset. Først den 8. mai så de kysten av Sør-Georgia, men store bølger gjorde at de hadde vanskeligheter med å komme i land.

Til slutt lyktes de i King Haakon Bay på den ubebodde sørkysten av øya. Båten var nå i så dårlig stand at mennene var nødt til å krysse øya til fots for å få hjelp. Shackleton tok med seg de to av mannskapet som han trodde kunne klare turen.

Kryssingen av Sør-Georgia startet den 18. mai. Ingen hadde tidligere krysset fjelløya i Sør-Atlanteren, og Shackleton hadde ikke kart over området. Deres mål om å nå den norske stasjonen Strømnes på nordsiden av øya var derfor ambisiøst. De var avhengig av å improvisere en rute gjennom de ugjestmilde fjellene og over isbreene.

Mennene gikk kontinuerlig i 36 timer før de nådde den norske bosettingen. Det skulle gå nesten 50 år før nestemann, briten Duncan Carse, klarte å krysse øya på nytt. Han uttalte i ettertid at han ikke skjønte hvordan Shackleton og hans menn hadde klart turen».