I forbindelse med valentinsdagen i februar etterlyste vi Tromsøs mest romantiske par som kunne vinne en romantisk middag og overnatting på et av byens hoteller.

Blant de mange bidragene kom vi over Mads Emil og Mias historie fra sykehussengen på UNN.

Lå i sykesengen hele januar

I fjor opplevde Mads Emil Moaksen at kroppen hans frarøvet ham vitale deler.

– Siden jeg har epilepsi, var det én medisin som jeg prøvde for første gang, og som kroppen min ikke tålte. Jeg fikk en alvorlig reaksjon og lå inne på sykehuset hele januar med sykdommen«Dress» og ble ikke utskrevet før i februar etter å ha vært innlagt i litt over én måned, forteller Mads Emil.

– Jeg hadde fått betennelse i leveren, bukspyttkjertelen og nyren mi. Hadde den angrepet hjertet mitt, kunne jeg ha dødd.

Vanskelig diagnose

Legene bare ristet på hodet. Halve januar hadde nesten gått, og fortsatt visste de ikke hva som feilet Mads Emil.

– Innen da hadde jeg mistet all hud og håret på kroppen min, sier han.

Kroppen hans var blitt forandret til det ugjenkjennelige.

– Den hadde fått en rosalilla farge, og hovnet opp. Jeg opplevde også å få store blemmer over hele meg, sier han.

Det tok ikke lang tid før legene ga han svaret; han hadde fått syndromet «Dress».

– Legen sa at jeg var det første, og trolig det siste tilfellet som de kom til å ha innlagt på UNN med denne sykdommen. Det sier litt om hvor uheldig jeg var.

15 kilo lettere

I mai ble Mads Emil friskmeldt. Før dette hadde han vært inn og ut av sykehuset for å ta prøver, røntgen og blodprøver.

– Da hadde jeg allerede mistet 15 kilo og måtte bygge meg opp fra begynnelsen av, forteller han.

Og kroppen, den begynte naturlig å reparere seg selv. Etter sykdomsperioden opplevde Mads Emil derfor at ny babyhud begynte å vokse ut på kroppen hans, og håret hans begynte så smått å komme tilbake.

Han forventet ikke større enn å komme seg på beina og tilbake til hverdagen igjen da han ble friskmeldt i februar. Men livet skulle vise seg å bli mye bedre.

– Vi hadde snakket sammen på Facebook en stund og bestemte oss for og møtes, sier Mads Emil.

Mia forteller at han så helt annerledes ut da.

– Han var ganske blek, gikk med caps på hodet for han hadde så vidt fått håret tilbake. Han hadde heller ikke like god selvtillit som det han har i dag, sier hun og møter blikket hans.

– På forhånd hadde han vært veldig åpen om sykdommen sin til meg, men jeg følte meg allikevel ikke helt forberedt på hvor alvorlig det hadde vært, sier Mia.

Lykkelige

Men til tross for fortidens grufullheter, valgte paret å se forbi det.

– Jeg glemte alt som hadde skjedd tidligere, og det føltes så naturlig å være sammen med Mia, sier Mads Emil.

Sommeren nærmet seg, og paret dro til Gran Canaria for å pleie kropp og sjel.

– Da kom håret mitt tilbake og når jeg tenker tilbake på det nå så er jeg vel egentlig bare lykkelig for at jeg i det hele tatt overlevde sykdommen. Og for at jeg møtte Mia rett etterpå, sier han.

Kunne ha dødd

Fortsatt kan paret oppleve å få møte livets motgang.

– Jeg har jo epilepsi og kan få anfall av det. Det siste året har jeg hatt en del anfall, og hver gang jeg får det mister jeg lappen for ett år. Men Mia er så snill og kjører meg rundt, sier Mads Emil.

Men sammenlignet med opplevelsen i januar i fjor, føler allikevel ikke Mads Emil at epilepsien er til hindring for han eller for dem.

– Smerteterskelen har jo blitt ganske mye høyere etter å ha gått gjennom noe sånt noe. Vi snakket jo også med foreldre i andre land som har opplevd at barnet deres døde på grunn av Dress. Så jeg var allikevel veldig heldig.

Det er første gang han deler historien så offentlig.

– Det er fortid, og nå går det an å prate om det. Det er viktig å tenke på fine ting. Ingen har perfekte liv, men i vårt forhold gjør vi alt for å gjøre hverandre lykkelige, sier paret.

– Egentlig er vi bare heldige for at vi er friske og har funnet hverandre.