På knappe 15 år har like over 60 prosent av bøndene med dyrehold i Tromsø kommune forsvunnet. I år var det kun 64 stykker som søkte produksjonstilskudd for husdyr. Det er 98 færre enn ved årtusenskiftet. Stort bedre står det ikke til i fylket, hvor antallet bønder med dyrehold nesten er halvvert: Fra 1.648 til 809 bønder.

– Troms peker seg ut, sammen med Hordaland, som et spesielt vanskelig fylke å være bonde i. Det er litt vanskeligere naturforhold her enn de fleste andre steder, men det alene er ikke hovedårsaken. Troms har nemlig betydelig dårligere økonomiske vilkår enn Finnmark og minst like vanskelig klima. Det har med andre ord vært lett å finne annet arbeidet - kanskje spesielt i Tromsø-området, men også i resten av fylket, sier leder for Troms Bondelag, Asgeir Slåttnes.

Måtte stramme inn

Da Mats Hegg Jacobsen i fjor bestemte seg for å starte opp driften igjen på familiegården på Berg, var han klar over at næringa var i en tøff situasjon - og at forholdene ikke var ideelle i regionen.

– Dette er ikke noe du gjør for å bli rik, sier han idet han kneler ned for hilse på skokken av fire måneder gamle grisunger som kommer byksende ut av skogen like sør for fjøsen for å hilse på ham.

– Nei, det er ingen tvil om at vi har måttet stramme inn på forbruket og leve mer nøkternt det siste året, legger samboer Lisa Jakobsen til.

Sammen bor de med sine to sønner, Axel (6) og Iver (1,5), på eiendommen som ligger like nord for Nordgård og Widding Gård.

– Vi eier ikke gården, det er det foreldrene mine, Bjørn og Anne Kirsti Jacobsen, som gjør. De bor i hovedbygningen, mens Lisa og jeg bor i den gamle kårboligen. Det er imidlertid vi som driver gården, forklarer Mats.

Fjøsen hadde fram til i fjor stått tom siden 1989. Da sendte bestefar Kjell G. Jacobsen sine siste dyr til slakteriet. Verken Bjørn eller Anne Kirsti ønsket å ta over driften.

– Det skjønner jeg veldig godt. De så hvor usikkert det var, sier sønnen.

Utfordret til dyrehold

At Mats tok over driften startet som en utfordring fra nabo Helga Nordgård. I Norge er det vanlig praksis å kassere kje rett etter fødselen da det ikke har vært ansett som lønnsomt å fôre dem opp, og fordi geita ikke produserer melk før den er gravid er det en lei nødvendighet i melke- og osteproduksjonen.

– Jeg ble sjokkert når jeg fikk vite at vi hiver flere tusen kje hvert år. Det er jo ansett som en delikatesse andre plasser, og det blir stadig mer populært her. Helga synes heller ikke noe om å måtte kvitte seg med kje på den måten, så hun utfordret meg til å ta over noen kje. Hun sa: «Du har jo en tom fjøs stående. Kan du ikke prøve deg?»

Bondespire

Jacobsen hadde inntil i fjor ingen erfaring fra landbruket, utover at han ofte besøkte nabogårdene i sin barndom. I 2010 flyttet han og samboeren tilbake til hjemgården etter et lengre opphold i Oslo. Siden da har han jobbet som skiftleder i PostNord.

– Jeg tror Mats har gått med en liten bondespire i magen lenge. Det har han nok etter bestefaren. Det var en kveld etter Helga kom med utfordringen at han så på meg og sa: «Jeg har jo egentlig alltid villet bli bonde». Jeg svarte: «Men Mats, da må du jo gjøre det, da», forteller Lisa.

Takket være en snill sjef i PostNord fikk Mats seks måneders permisjon for å jage bondedrømmen. Det som startet med litt kje har nå blitt 20 griser, 25 sauer, 40 kje og 35 høns, inkludert 6 vaktler. For litt siden sa han opp jobben i PostNord.

–Det er jo dette jeg vil gjøre. Jeg har aldri arbeidet så mye før, men jeg har heller aldri hatt like mye tid til familien som nå, sier han.

Generasjonsbruk

Mats skulle gjerne ønsket at bestefaren Kjell ennå var i live.

– Det er så mye jeg skulle spurt han om, og jeg tror han hadde synes det var veldig morsomt at gårdsdriften ble fortsatt av barnebarnet. Det har vært en veldig bratt læringskurve, men vi får det til. Da purkene skule føde måtte jeg bare trå til, og med god hjelp over telefonen fikk jeg tatt imot griseungene. Det var litt av ei erfaring, forteller Jacobsen, som er 7. generasjon Jacobsen på gården.

– Bestefar tok utrolig godt vare på gården. Han gjorde den bedre og vedlikeholdt den til kommende generasjoner selv om mamma og pappa ikke ønsket å drive med landbruk. Jordene rundt gården ga han i forpaktning til nabogårdene inntil eventuelle barnebarn tok over. Det er et arbeid jeg tenker å fortsette med, sier han.

Selve gården ble bygget i 1851, og fjøsen ble bygget ut på 50-tallet. Den gamle kårboligen var ei smie som under krigen ble bygget ut til ei brakke av tyskerne og senere omgjort til bolig.

– Like sør for fjøsen, hvor sauene, geitene og grisene beiter, var det ei stor fangeleir under krigen. Vi går bare å venter på at grisene skal grave opp det første liket, sier Lisa spøkefullt.

Tøft for landbruket

Mats synes det er leit at det ikke satses mer på landbruk i Norge i dag.

– Det blir bare færre og færre småbruk, og det virker ikke som regjeringen eller kommunepolitikerne skjønner viktigheten i det arbeidet som legges ned i norsk matproduksjon.

I fjor ble det ingen avtale mellom Norsk Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukslag og regjeringen etter landbruksoppgjøret. I år går det igjen mot en svært misfornøyd bondestand. Jordbruket krever 950 millioner av staten for å utjevne inntektsgapet mellom bøndene og andre yrkesgrupper, mens regjeringen på onsdag la frem et tilbud om 90 millioner og reduserte tilskudd.

– Moderasjon preger årets inntektsoppgjør, og statens tilbud må ses på bakgrunn av at inntektsveksten i jordbruket har vært klart sterkere enn for andre grupper, både i 2014 og i 2015, sa statens forhandlingsleder, departementsråd Leif Forsell, til NRK.

Stor frustrasjon

Forsell peker på at de lavere rentene ga ei uforutsett inntektsutvikling i landbruket.

– Dette skaper stor frustrasjon hos bonden, og sender et klart negativt signal til næringa, sier Lars Petter Bartnes, leder i Norges Bondelag.

Ifølge Bartnes er det viktig å utnytte de norske korn, gra og beiteressursene.

– Når vi ser at store arealer går ut av drift i deler av landet, er det nødvendig å ta grep, understreker han, og påpeker at stortingsflertallet har bedt norske bønder om å produsere mer mat på norsk jord.

– Selv 950 millioner er ikke nok til det. Det må mye mer til for å snu den trenden vi nå ser i norsk landbruk. Det er et minimum for å kunne forsvare videre drift, sier leder i Troms bondelag, Asgeir Slåttnes.

Lav selvforsyningsgrad

Slåttnes mener politikerne må se til situasjon i resten av verden.

– Man har jord som ikke lenger kan dyrkes på grunn av forgiftning og vannmangel. Det er sykdomstegn og nedgang i den globale matproduksjonen. Vi her i Norge, og spesielt her i Nord-Norge, har rein luft, vann, flott dyremateriale og kvalitetsmat. Det er viktig å utnytte dette, utdyper han.

I dag produseres kun 37 prosent av maten som konsumeres nasjonalt i Norge.

– Det er for lavt, konstaterer Mats Hegg Jacobsen.

Han mener landbruket har potensial for å stå for en mye større andel av produksjonen.

– Isteden importerer vi mat fra land som er langt dårligere stilt med tanke på forhold for matproduksjon. Den maten kunne kommet andre til gode, utdyper han.

Ønsker flere småbruk

Likevel er ikke den ferske bonden noen tilhenger av industriell matproduksjon.

– Den måte å drive på tror jeg vil ha negative konsekvenser lenger frem i tid, for ikke å snakke om hvordan man behandler dyrene. I dag finner man antibiotikaresistente bakterier hos de fleste danske kjøttprodusentene, hvor husdyrholdet i all hovedsak er gjennomindustrialisert og dyrene er pakket tett i tett.

At regjeringen i fjor, etter at landbruksforhandlingene falt sammen, bestemte seg for å ta midler fra småbrukene for å gi de til de større aktørene, synes Jacobsen dermed lite om. En politisk beslutning som satte sinnene i kok i både Bondelaget og Småbrukarlaget i fjor.

– Det er faktisk sånn at småbruk kan være lønnsomme. Det er ikke sånn at et bruk produserer nok mat alene, men dersom tre-fire bruk i samme område leverer kjøtt, så blir det en del, forklarer han.

Livskvalitet

For Jacobsen var valget å drive økologisk med frittgående dyr lett.

– Jeg tror om vi gir dyrene så gode liv som mulig, om enn korte, så vil det bli bedre produkter av det. Det er derfor jeg driver som jeg gjør. Dyreliv har veldig lett for å forsvinne i prosentregning og kostnadskalkyler i større bruk. Har 10 av 500 griser det vondt og dør, så betyr ikke det så mye for bunnlinja. Det mener jeg blir feil. Selv om kun to prosent av dyrene har det dårlig, så lider de to prosentene 100 prosent, sier han.

Derfor har Jacobsen satset på frittgående griser, høns, kje og sau.

– Vi skal til og med prøve å ha grisene ute om vinteren. Vi har bestilt egne grisehytter til de fra Danmark, slik at de kan søke ly og oppholde seg inne om det ønsker det, forklarer han.

Holdningsendring

Jacobsen har også startet flere prosjekter i løpet av sitt første år som bonde. Ett av dem er at familier kan adoptere kje på gården.

– Jeg mener vi som driver med dette har ei opplysningsplikt. Jeg tror mye av grunnen til at færre blir bønder og at politikere ikke ser ut til å bry seg om landbruket, er at man rett og slett vet for lite om det, sier han.

Da Jacobsen sluttet i jobben ved PostNord spøkte gamle kolleger om at han nå skulle sitte hjemme med hendene foldet i fanget og tjene penger på staten.

– Det var sevfølgelig ment som en spøk, men det er holdninger jeg ofte støter på. Hadde man visst mer om landbruket og den innsatsen som legges ned, nærmest på dugnad, ville man ikke det vært tilfelle, sier han.

Når kjeet er adoptert, får vertsfamilien følge det fra krybbe til kjøleskapet.

– Da får man gi det navn og være med når det skal ammes, slippes ut for første gang, og sist, men ikke minst, når det skal slaktes. Det skaper åpenhet om driften her, og bidrar til å belyse hvordan vi jobber, forklarer Jacobsen.

Oppgitt

Det mener leder i Tromsø Sp, Marlene Berntsen Bråthen, er sårt tiltrengt.

– Det er viktig å begynne tidlig med å lære barna om hvordan maten vår lages. Å få på plass gode samarbeid mellom bønder og skoler. Vi har alle et ansvar for å formidle denne kunnskapen videre. Mange barn i dag tror kjøttet kommer fra frysedisken, sier partilederen.

Hun er fortvilet over situasjonen landbruket er i dag.

– Det holder ikke mål i det hele tatt. Man må ta høyde for regionale forskjeller i landbruket, det må midler til og det må satses på rekruttering. I dag er ikke fremtidsutsiktene for bønder særlig gode. Da hjelper det lite legge ned institusjoner som Holt, eller Inn på tunet-prosjektet i kommunen, hvor barn og unge, mennesker med rusproblemer, funksjonshemmede og eldre tilbys meningsfylt arbeid på gårdsbruk. Tromsø Høyre foreslår hvert år å kassere hele prosjektet. Det er nærmest skammelig, sier Bråthen.

Usikker fremtid

Jacobsen, til tross for at han er relativt fersk i næringen, ønsker mer enn gjerne å dele sin kunnskap med andre som er nysgjerrige eller ønsker å starte opp selv.

– Jeg vil hjelpe så godt jeg kan. Jeg håper jeg kan inspirere andre til å tørre å ta steget inn i landbruksnæringen. Regionen trenger flere bønder - det er store beiteområder og dyrkbar mark som i dag står og vokser igjen, sier han.

Jacobsen er imidlertid enig med Bråthen. Skal man få økt rekrutteringen til landbruket, må det satses på det fra øverste hold.Hvorvidt årets forhandlinger gir bedre kår for landet bønder gjenstår å se. Bondelaget og Småbrukarlaget går nå gjennom regjeringens tilbud for å se om det er grunnlag for videre forhandlinger. 15. mai er siste frist for å komme til enighet.

– Jeg er ikke veldig positiv, sier Jacobsen.

FOLKEKJÆR: Kjeet på Jacobsen-gården er ikke redd for mennesker. Tvert om, de elsker oppmerksomhet. Foto: Ronald Johansen
JACOBSEN PÅ BERG: Jacobsen-gården ble bygget i 1851, og har i 7 generasjoner tilhørt Jacobsen-slekta. Foto: Ronald Johansen
AVLSPURKE: Mats Hegg Jacobsen med ei av hans to avlspurker, Kamomille. Foto: Ronald Johansen