Det er kanskje den dristigste handlingen i Tromsø domkirkes mer enn 150-årige historie. Bildet lyver ikke. Peter Wessel Zapffe står på kirketårnets høyeste punkt og holder seg fast i selve kirkespiret. Det var en hendelse som gjorde juristen viden kjent i Tromsø.

Zapffe hadde studert juss i Oslo og var kommet i kontakt med fjellklatrermiljøet med velkjente Arne Næss i spissen. Alt av tilgjengelige og utilgjengelige fjelltopper ble besteget på dristige ferder som fikk det til både å bruse i blodet, skape sug i magen og prikke opp langs ryggraden på fjellklatrerne. Også på Peter Wessel Zapffe.

Rus og redsel

Han hadde usigelig glede av slike opplevelser, som han karakteriserte som en slags rus. Zapffe beskrev dette «suget» på fjelltoppene ikke bare som en rus, men også som en sødmefylt redsel. I en av sine bøker skrev han om opplevelsene på de høyeste og stupbratte fjelltoppene:

«Der gjaldt det å våge seg så langt utpå at man i ånd og sannhet kunne si dæven søkke før man krøp tilbake med avgrunnen gispende opp gjennom ryggraden.»

Til topps

En formiddag på 1930-tallet satt Peter Wessel Zapffe på byfogdkontoret hvor han var tilsatt som byfogdfullmektig. Plutselig fikk han en kraftig dragning til de høye tinder.

Han lot juss være juss, la vekk alle dokumentene og gikk sporenstreks til Tromsø domkirke hvor han tok seg opp trappene inne i kirketårnet så langt han kom. Da trappene tok slutt, åpnet han en av lukene i tårnet, klatret ut og fortsatte ferden oppover på yttersiden. Han klatret helt til han sto på toppen av kirketårnet og holdt seg fast i kirkespiret. Der lot han seg avbilde, ikledd hatt og arbeidsfrakk, som jurister på byfogdkontoret brukte den gang.

Zapffe nøt utsikten enda mer før han begynte nedstigningen og vendte tilbake til byfogdkontoret, dokumenthaugene og arbeidsoppgavene som byfogdfullmektig.

Udødeliggjort

Tilbake sto sjokkerte tilskuere til opptrinnet og bare ristet på hodet av denne Zapffe-gutten som tydeligvis ikke visste hva redsel var og som gjorde slike dristige – for ikke si dumdristige – ferder uten sikringstiltak av noe slag.

Peter Wessel Zapffe selv gravde seg ned i de juridiske dokumenthaugene i visshet om at han hadde skapt ikke så rent lite oppstandelse og gjort en alminnelig hverdag i byen ganske ualminnelig. Og bidratt til å udødeliggjøre seg selv både som jurist og fjellklatrer. Og humorist. For filosofen i ham så nok mer på hendelsen som en humoristisk handling enn som en dumdristig klatretur.