Tromsøværingene var nemlig klare over at en slik hvalskrott kunne bli liggende lenge i fjæra etter at den hadde blitt avsjekket.

LES BYBILDET: I Tromsø heter det sjetée

Hvalen truet fisken

Men selv om lukta var ille, var det ikke den de lokale fiskerne hadde mest mot.

De mente nemlig at hvalfangst var en direkte trussel mot fisket. Hovedargumentet var at hvalen spiste sel, og hvis hvalen ble borte ville selen få fritt spillerom på fiskegrunnene, noe som igjen ville føre til mindre fisk.

Derfor gikk mange tromsøværinger inn for et forbud mot fangsten, til tross for at hvalen var en ressurs for kystbefolkninga:

Spekket var den mest ettertraktede råvaren da det kunne kokes til olje som ble brukt til brensel, belysning og som smøremiddel. Av hvalbein lagde man vevskjeer, garnnåler og strikkepinner, hvis det ikke ble malt opp til beinmel og brukt som gjødsel. Hvalkjøttet kunne både spises og males opp til guano som også ble brukt til gjødsel.

Langs kysten hadde man fanget hval lenge og hollendere var aktive langs Finnmarkskysten allerede på 1500-tallet. Mellom 1873 og 1882 hadde vestfoldingen Svend Foyn, den moderne hvalfangstens far, monopol på hvalfangst, men da dette ble hevet var det mange som ville prøve seg.

LES BYBILDET: Nordlysobservatoriets siste forsker

Flyttet ut av byen

Den mest kjente nordlendingen er da også en gjenganger i disse spaltene, Morten Andreas Ingebrigtsen fra Balsfjord. Han begynte med hvalfangst i 1892 og hadde først stasjon i Tromsø, men denne ble flyttet nordover i 1896.

Da var det også stort sett slutt på at man tok i land hval her i byen. I 1887 hadde nemlig The Anglo-Norwegian Fishing Co. flyttet sin landstasjon fra nordre brenneri og Storsteinnes til Skårøya i Karlsøy.

LES BYBILDET: Populære toppturer

Selskapet som var opprettet av Johannes H. Giæver og finansiert av engelske forretningsmenn, hadde et svært anlegg på Skorøya med trankokeri, guanofabrikk, lagerbygninger, arbeiderbrakker og kontorlokaler, inntil det gikk konkurs i 1900.

Fire år senere ble hvalfangst forbudt langs norskekysten og Ingebrigtsen måtte oppsøke nye jaktmarker.

I folketellingen for 1900 for Tromsø kjøpstad er han registrert som «Fabrikeier, hvalfangeretablissement, reder og skipsfører» I 1910 var han folkeregistrert i Oslo.

Kilder: Lokalhistoriewiki, «Tromsø gjennom 10.000 år», Digitalarkivet