Trioen gjør nå sitt andre comeback, med studioalbum nummer ti i rekken.

Det innledende tittelsporet, er orkestrert og radiovennlig pop av forglemmelig kvalitet. Under the Makeup gir meg følelsen av at bandet har mistet mye av sin egenart, og ender opp med å låte som et gjennomsnitt av popmusikk fra åttitallet frem til nåtiden.

Trioen deler nesten broderlig på komponeringen, men de to låtene ført i pennen av Morten Harket gjør seg kraftigst bemerket. Waaktaar-Savoy er hjernen bak halvparten av låtene, men mannen som tidligere har vært a-has mest stabile låtsmed er et godt stykke unna toppformen på Cast in Steel.

The Wake er det første sporet på plata som skiller seg ut med positivt fortegn. Harkets harde fraseringer, et storslått refreng samt synther som nå er å anse som «retro», gjør låten til a-ha av en klassisk årgang som de fleste (tilårskomne) fans kan nikke anerkjennende til. Etter ytterligere runder i spilleren, stiger låten frem som platas suverene toppunkt.

Låtene for øvrig er for lettvinte og forutsigbare, og det er for mange av dem. I 2015 er det ingen som krever at et album skal inneholde minimum tolv låter, og det overflødige fettet kunne med fordel ha blitt trimmet vekk. Vi har blitt så utålmodige, at «skip»-funksjonen nok vil brukes flittig av de fleste ved andre gjennomhøring av denne plata.

Door Ajar og Goodbye Thompson er direkte svakt og uengasjerende fyllmateriale. Har de hatt hastverk med å ferdigstille dette verket? Sikkert er det i alle fall at mangelen på hooks og minneverdige refrenger er sjeldent stor til a-ha å være. At stort sett hele albumet slentrer avgårde i samme, tredjegirs tempo, blir også ganske kjedelig i lengden.

She’s Humming A Tune og Forest Fire er små lysglimt, i en ellers grå masse. Begge bidrar med høyere tempo og mer energi, samt noen uventede akkordskifter. Men etter gjentatte lyttinger, er det forsvinnende få melodier man husker godt nok til å nynne på – noe som aldri var noe problem med «vintage» a-ha.

Alan Tarney, som også produserte a-has tre første album, har muligens sovet i timen de siste tiårene. Produksjonen er flat og alminnelig, og tidvis overlesset med overflødige strykerarrangement.

Få av disse låtene har en naturlig plass på settlista under bandets kommende verdensturné, og selv om Cast in Steel ikke er en gjennomgående dårlig plate, er den alt annet enn spennende.