– Det blir en veldig stor overgang. Dette har vært et arbeid som jeg har brukt store deler av døgnet på, innrømmer Jan Due.

I forrige uke fylte overlegen og kirurg i urologi, og endokrin- og mammakirurg 73 år. Mandag hadde han sin siste arbeidsdag på UNN, etter å ha jobbet ved sykehuset siden 1978, der han har utført tusenvis av operasjoner. Da iTromsø møtte ham på UNN torsdag i forrige uke hadde Due akkurat utført sin aller siste operasjon. I alle fall som fast ansatt.

– Hvis UNN trenger hjelp eller mangler leger som er kvalifisert, kan det være aktuelt å stille opp, det er opp til avdelingslederen her å avgjøre. Jeg kommer nok også til å undervise litt på UiT, selv om jeg egentlig ble sagt opp der da jeg fylte 70. Jeg holder nemlig fortsatt kurs for medisinstudentene i nyre- og urinveiskirurgi hvert år. Ellers kommer jeg til å lese en del, da jeg er veldig interessert i historie, både medisinsk historie, men også historie generelt, forklarer han.

Dårligere arbeidsmoral

For Due har nemlig jobben som lege opptatt ham store deler av døgnet, en jobb han har hatt glede av i alle år.

– Jeg har lagt ned ti timer arbeid her på sykehuset, i tillegg til tre timer hjemme om kvelden, hver dag året rundt. Det er bare de siste to-tre årene jeg har tatt ut den avspaseringen jeg har hatt krav på. Skal du bli kirurg bør du helst arbeide 12 timer om dagen, seks dager i uka.

Ifølge kirurgen har dagens nyutdannede leger ikke den samme innstillingen.

– Problemet i dag er at arbeidstakerne ikke arbeider lenger, arbeidsmoralen har rett og slett blitt veldig mye dårligere. Det er trist at mange ikke har gleden av arbeidet sitt, for skal man bli en god kirurg, bør man ha et ekstra engasjement for det man driver med. Når folk er mer opptatt av fritiden enn jobben sin, er det noe som er galt, mener 73-åringen.

Til tross for at Due har viet så store deler av livet sitt til jobben, kjenner han ifølge seg selv lite på nostalgien over at han nå legger skalpellen på hylla for godt.

– Nei, jeg tenker ikke noe spesielt over det. Å tro at verden er avhengig av deg, er veldig dumt. Dersom det ikke kommer en etter meg som er bedre enn det jeg var da jeg startet, har jeg ikke gjort jobben min som veileder, mener Due.

Han er nemlig klar på at dette er en helt sentral oppgave som kirurg på et universitetssykehus.

– Det viktigste er egentlig å lære opp og utdanne folk som kan gjøre det samme som meg. Dette er på mange måter et fag i håndverkertradisjonen der mye av det du skal lære andre er ren manuell trening.

Uvanlig kombinasjon

Første gang 73-åringen var innom sykehuset i Tromsø var som assistentlegevikar i 1967. Da hadde Due, som er oppvokst i Oslo og i Sandefjord, lagt bak seg 15 år i Groningen i Nederland. Her tok han medisinstudiet i sin helhet, samt utdannet seg til å bli kirurg, noe han var ferdig med i 1971.

– Min første jobb i Norge var på Troms militære sykehus på Setermoen, som i dag bare er ei sykestue. Mens jeg jobbet på Setermoen, måtte jeg ha distriktsturnus. Da havnet jeg i Brøstabotn, og var dermed turnuskandidat der, samtidig som jeg var overlege på Setermoen. Det tror jeg ikke har skjedd før, forteller en småhumrende Due.

At han etter hvert bosatte seg i Tromsø og begynte å jobbe på sykehuset her, var ifølge ham selv en ren tilfeldighet.

– I april 1978 var jeg tre måneder i Sør-Libanon der jeg drev et feltsykehus. Mens jeg var der, ble jeg hanket inn av min forgjenger, som ville ha meg som reservelege. Her kunne jeg drive med bred kirurgi på et universitetssykehus, i tillegg til at jeg synes Nord-Norge var en fascinerende landsdel. Siden har jeg blitt i Tromsø.

– Utfordrende

Ifølge Due har mye forandret seg siden slutten av 70-tallet, da sykehuset holdt til i dagens fylkeshus.

– Det har vært kjempeendringer i organisasjonen. Før var den tredelt, men nå har vi over 20 spesialiteter. Satt på spissen er det nesten sånn at leger nå skal spesialisere seg i lilletåa på venstre fot. Problemet da er at de er nærmest hjelpesløse dersom de får inn en pasient med plager i høyre fot. Da jeg begynte her drev jeg også mye med bryst- og endokrinkirurgi, plastikkirurgi og barnekirurgi. Etter hvert som det ble flere spesialiteter, fikk vi også en ren urologisk avdeling. Siden da har jeg stort sett bare gjort urinveiskirurgi og litt kreftkirurgi, forklarer Due.

Det er en oppgave han har trivdes svært godt med.

– Det har vært en utfordrende jobb, for det er du som avgjør hva som skal gjøres, det er du som utfører operasjonen og det er du som etterkontrollerer. I urologien tar man rett og slett hånd om hele kjeden, noe som ikke lenger er vanlig i dagens kirurgi, påpeker han.

Selv om Due har fylt 73, og holdt på lenger enn de fleste i hans yrke, har ikke arbeidskapasiteten og motivasjonen endret seg.

– Det har nok mye med lysten å gjøre. Interessen for faget er nemlig fortsatt like stor.

At han har hatt en uvanlig stor arbeidskapasitet, er det ingen tvil om.

– Som kirurg kan du si fra deg vaktturnusen når du fyller 60, da det er relativt tungt å arbeide dagen derpå når du har operert på natta. Jeg gikk imidlertid min siste vakt i natt, noe som nok er litt uvanlig, medgir han.

Hvor vidt 73-åringen har vært Norges eldste kirurg de siste årene, har han imidlertid ikke oversikt over.

– Det kan godt være, men jeg er i alle fall en av de eldste som har gått ordinære vakter hele tiden.

Vil ikke bæres ut

Til tross for et enormt engasjement for jobben sin og lange arbeidsdager gjennom flere tiår, har 73-åringen klart å kombinere det med et privatliv. På hjemmebane er han nemlig fortsatt gift med sin nederlandske kone som han traff under studietiden i Groningen. Sammen har de tre barn.

– Du slår meg som typen som har vært gift med jobben. Stemmer dette?

– Jeg har vært mest gift med kona, men også med jobben, ja. Hun har imidlertid jobbet like lange dager som meg, så det har ikke vært noe problem. Men det er klart, jeg har vært heldig som har en så snill kone. Mange holder jo ikke ut i dette yrket så lenge fordi kona gnåler hull i hodet på dem.

Å pensjonere seg tidlig har imidlertid aldri vært aktuelt for Due.

– Det er rent tøv å pensjonere seg i 62-årsalderen. Dersom du er alminnelig frisk er det ingenting i veien for å kunne jobbe til du er både 70 og 75, ja, til og med 80 år for den saks skyld, mener Due.

Ifølge han selv kunne han rent faglig sett fortsatt ha jobbet som kirurg i flere år.

– Ja, det kunne jeg nok. Jeg syntes for eksempel det var meningsløst å skulle slutte da jeg fylte 70, men på et eller annet tidspunkt må man ta en beslutning om å gi seg. Det finnes nok av eksempler på kirurger som har holdt på for lenge og som nærmest må bæres ut av operasjonssalen. Jeg ønsket å slutte før det kom til det, innrømmer 73-åringen.

– Fryktelig morsomt

– Hva er du mest fornøyd med at du har fått til som lege?

– Jeg er rimelig tilfreds med evnen jeg har hatt til å diagnostisere, lage behandlingsplaner og utføre disse planene i praksis. Det jeg synes er kanskje mest givende er å operere folk som har kjøttetende bakterier. Da berger du livet på pasienten om alt går bra. Opererer du ikke, dør de. Ellers er det morsomt å oppdage sjeldenheten i hverdagen; å oppdage det som er ekstraordinært.

73-åringen er også klar på at han har hatt stor glede av å undervise på UiT gjennom årene.

– Jeg er rimelig streng, men synes det er fryktelig morsomt å undervise, forklarer Due, som heller ikke legger skjul på at han er en bestemt sjef i operasjonssalen.

– Jeg stiller krav til egen presisjon, men også presisjonen til mine medarbeidere. Jeg krever eksemplarisk oppførsel og har liten sans for slendrian. Er du unøyaktig i kirurgien, får du et dårlig resultat. En dårlig doktor er det ingen som vil ha med å gjøre. Jeg oppfattes derfor kanskje som litt krevende og aksepterer ikke snikksnakk, det kan man drive med i kommunale sammenhenger, ikke i kirurgien.

Ifølge Due er det imidlertid slik at mange av de gode legene ikke vil jobbe her nord, noe UNN har fått merke.

– Rekrutteringen av kvalifiserte leger er et problem i Nord-Norge. Det har det alltid vært. Problemet er at de fleste helst vil sitte på de store sykehusene sørpå, som Ullevål, Radiumhospitalet og Rikshospitalet. Det er noe jåleri veldig mange i Sør-Norge har fått for seg, at de ikke kan bo her nord!

73-åringen har nemlig aldri angret på at han endte opp i Tromsø og UNN, en arbeidsplass han bare har positive ting å si om.

– Det er en åpen og trygg tone på sykehuset, spesielt på min avdeling. Her skal forrige direktør, Knut Schrøder, ha mye av æren. Han var en ledestjerne når det gjaldt åpenhet. Faktisk har jeg bare hatt gode rollemodeller som sjefer. Også de kollegiale forholdene har vært bra, med gode, kritiske medarbeidere som ikke er redd for å si ifra, forteller Due, før han legger til:

– I tillegg har urologen vært en positiv avdeling å jobbe på med hyggelige folk, så det har spilt en stor rolle for trivselen.

– Ikke min stil

Selv om Due har hatt sitt faste virke på UNN siden 1978 har han også reist en god del i løpet av karrieren.

– I 1983 gikk turen til Dallas og San Antonio i Texas, samt til San Francisco i California for å forske på brannskader. Så satt jeg i granskingskommisjonen etter Vassdalsulykken i 1986, før jeg i 1991 dro til Kuwait, der jeg drev et feltsykehus i FN-regi. I 2007 jobbet jeg som overlege på et sykehus i Afghanistan og var også involvert i Nordic battle group i 2010. Der var det imidlertid en eller annen tulling som mente jeg var for gammel, så jeg ble sendt hjem etter hvert, forteller han.

Til tross for dette arbeidet har 73-åringen holdt seg langt unna medienes søkelys.

– Det har ikke blitt så mye tid til andre ting med den type arbeidssituasjonen som jeg har hatt. Jeg har dessuten ikke hatt den samme hangen til å være i mediene som Mads Gilbert, det har ikke vært min stil, sier Due lurt.