«Vær så snill og kom og brøyt her»

Vinter på Prestvannet

I dag skal jeg gi dere noe å se fram til og noe som vi absolutt ikke ser fram til.

VINTERIDYLL: Bare synd at man må måke den vekk. Bildene gjengis med tillatelse fra Perspektivet Museum. Foto: Høegh-samlinga/ PEM-THO-00229Foto: ukjent/unknown

Eksklusiv

Vi tar det ubehagelige først. Snart er det vinter og vinter er tid for snømåking.

Enkelte kaller det «den eneste trimmen jeg får» og snømåkinga er vel det eneste vi har til felles, alle mann alle. Ingen slipper unna snømåkinga. Vi kan betale andre for å gjøre det, men vi må på et eller annet vis forholde oss til snøen i oppkjørselen. Og helst før det fryser til og den våte snøen blir enda tyngre og truer med å ta hele taket med seg. Ja, vi har mye å se fram til ...

Snømåking i oktober, november, ja til og med desember, er likevel en lek mot det som skal komme. Hvor skal man gjøre av snøen når den hoper seg opp over jul? I naboens hage? Foran egen garasje (neppe!)? Uti veien (tja, det er jo kommunal grunn og brøytebilene måker snø inn i oppkjørselen din ...)?

Kanskje de burde ha forutsett det i 1989. Høsten 1988 var regntung – faktisk Tromsøs våteste høst mellom 1893 og 2002 – og gikk over til å bli snøtung vinter.

ISDANS: Prestvannet brukes flittig året rundt. Sjekk stilen til herremannen nest ytterst til venstre. Han hadde nok stått på skøyter tidligere. Foto: Magnus Schrøder/ PEM-SCH-00501Foto: Schrøder

Snøtunge vintre innebærer jo ofte at det blir en del snø som man jo må kvitte seg med (derav navnet). Og ved Prestvannet skole hadde nå snøhaugene hopet seg opp. I april 1989 så skolen seg nødt til å sende et åpent brev til kommunen. Da var det ikke engang plass til å hoppe strikk på skoleplassen.

– Vi har så mye snø i skolegården her på Prestvannet skole at vi ikke kan leke noen steder. Vi har en liten plass foran garderobedørene og alltid er det noen som plage oss. Vi får ikke plass alle sammen og da blir det kjedelig – ingen paradiser og få som hopper strikk, selv om det er ganske mange som forsøker. Så vi ber kommunen om å være grei. Vær så snill og kom og brøyt her, kommune, skrev Anne Mari i «Tromsøs» Byrunde den 12. april 1990.

Klasseforstander Solfrid Johnsen kommenterte det slik i sitt eget, åpne brev:

– Snøen ligger i store mengder her til langt ut i mai-juni, og skolen har nå bare et bitte lite snøfritt lekeareal, kloss inntil garderobedørene. Trengsel i friminuttene resulterer i bråk elevene seg imellom, og lærerne fungerer som konfliktløsere, trøstere og «kjeftesmeller», skrev Johnsen.

Flere henvendelser til kommunen om å fjerne snømengdene hadde ikke ført fram og man begynte nå å bli utålmodige på toppen av øya.

– Vi vet at «Byrunden» blir lest av svært mange, også Tromsø Parkvesen, så kanskje elevenes henstillinger kan resultere i noe positivt for skolen, fortsatte Johnsen.

Og hvem kunne vel si nei til en ydmyk henvendelse som denne:

– I skolegården har vi så dårlig plass. Hvis snøen ble brøytet vekk så kunne vi ha lekt, skrev «Ørjan».

Eller:

– Jeg går i 2A på Prestvannet skole og liker å hoppe strikk, men det er ikke plass. Så jeg ønsker at noen kunne brøyte her, skrev «Adaocha».

Men hva er så de gode nyhetene? At snart er de vinter og det betyr etter hvert at man kan gå på skøyter på Prestvannet igjen, selvfølgelig!