Døden legger til kai i Tromsø

En sommerdag i juni kommer et hurtigruteskip til Tromsø. På brygga myldrer det av engelskmenn og franskmenn, arbeidere losser og laster, det yrer av liv. Det kunne vært i år, men året er 1918.
Eksklusiv

Akkurat som da et engelsk handelsskip la til kai i Bjørgvin en sommerdag i 1349, er samfunnet også denne gangen uforberedt og ute av stand til å håndtere det som skal skje.

– Det var en fornektelse, legene trodde ikke at en slik katastrofe som pandemien spanskesyken kunne treffe landet. De tenkte at «det kan aldri skje noe slikt i dag», på grunn av fremskrittene til den moderne legevitenskapen. I dag tror man gjerne at ting var så dårlig stilt i 1918. Fremskrittet hadde da vært betydelig i 100 år. Legestanden var ganske godt forberedt, men likevel kunne de ikke gjøre annet enn å skrive ut konjakk da pandemien var et faktum, sier seniorforsker Svenn-Erik Mamelund.

Han har i over 20 år studert epidemiske sykdommers demografi, og har doktorgrad i spanskesykens demografiske og samfunnsmessige konsekvenser. Nå jobber han som seniorforsker ved Arbeidsinstituttet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

FRAKTET SYKDOM: At spanskesyken spredte seg så fort i Norge, skyldes trolig gode kommunikasjonslinjer langs kysten. Flere steder i landet ankom influensapandemien med hurtigruta. DS "Richard With" var et av skipene som gikk langs kysten i Nord-Norge i 1918 og 1919. Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Maritimt Museum

I Norge anslås det at over én million av landets 2,6 millioner innbyggere ble smittet, og at 15.000 døde. På verdensbasis mistet mellom 50–100 millioner mennesker livet og over en milliard mennesker, mer enn halvparten av verdens befolkning, ble trolig smittet.

Et primitivt samfunn

Et halvår forut for hurtigrutas ankomst i Tromsø, i Haskell fylke i delstaten Kansas, startet det hele. Der betød lukten av gjødsel sivilisasjon. I 1918 holdt 1,720 mennesker til i fylket, spredt utover nærmere 1.500 kvadratkilometer flat og fruktbar jord. De aller fleste dyrket korn og drev med kveg, svin og fjærkre.

Selv om urbaniseringen og industrialiseringen gikk med stormskritt i og rundt de store byene på innlandet, som Denver, Chicago og Cleveland, var situasjonen en annen i Haskell. Der var fremdeles en blanding av torvhus og jordhytter såpass vanlige at et av fylkets få postkontorer nærmest var gravd rakt ut av bakken.

Tross den primitive tilværelsen, hadde likevel den moderne legevitenskapen gjort sitt inntog i det lille fylket 33 år tidligere. Da ankom legen Loring Miner bygda Santa Fe, hvor han i tillegg til å åpne et legekontor, også drev et apotek, en kolonialforretning og fylkets første og eneste laboratorium.

Utbruddet

Vinteren 1918, i slutten av januar, fikk den erfarne legen noe å bryne seg på. En rekke pasienter, som bodde spredt og på til dels svært isolerte gårder, begynte å bli syke med influensalignende symptomer. Sykdomstilfellene var uvanlig voldsomme, men det som virkelig bekymret Miner var det var de sterkeste og friskeste som ble hardest rammet av sykdommen – som ofte endte i lungebetennelse og død.

14. februar 1918 rapporterte lokalavisa «Sante Fe Monitor» at «Fru Eva Van Alstine er syk med lungebetennelse. Hennes lille sønn Roy begynner å bli frisk. Ralph Lindeman er fremdeles syk. Goldie Wolgenhagen har tatt over driften av Beeman-butikken mens søsteren Eva er syk. Homer Moody er syk. Mertin, den yngste sønnen til Ernest Elliot, har fått lungebetennelse. Pete Hessers barn er på bedringens vei. Ralph McConnel har vært fryktelig syk denne uken.»

Epidemien ble verre i løpet av februar, men ga seg omtrent like fort som den kom.

Gårdsdriften og krigen på kontinentet var igjen det folk snakket om. Miner glemte imidlertid ikke sykdommen som hadde feid inn over fylket. På dette tidspunktet sporet ingen av helsemyndighetene i USA influensatilfeller, verken på føderalt eller delstatsnivå. Likevel meldte Miner fra til nasjonale helsemyndigheter om utbruddet i Haskell, da han fryktet hvilke konsekvenser nye utbrudd kunne få. Men lite ble gjort.

Etter krig følger pest

Halvannen måned senere fikk fire soldater ved militærleiren Funston, rundt 400 kilometer nord for Haskell, samme sykdom. Flere av soldatene i leiren kom fra fylket i sør, og både familie og venner besøkte dem ofte. Blant annet reiste Ernest Elliot til leiren for å besøke broren sin da hans yngste sønn ble syk i februar.

KAOS I LEIREN: Spanskesyken spredte seg trolig fra militærleiren Funston i Kansas til Europa. Flere tusen soldater ble syke. Foto: Otis Historical Archives National Museum of Health & Medicine

Over 56.000 soldater holdt til i leiren. Etter kun tre uker var over 1.100 av dem såpass syke at de måtte legges inn på sykehus, mens flerfoldige tusen fikk behandling ved leirens provisoriske sykestuer.

Bare uker etter utbruddet i Funston ble 500.000 amerikanske soldater sendt med skip over Atlanterhavet til vestfronten, blant dem soldater fra leiren i Kansas. Det ble starten på en verdensomspennende pandemi.

– Det var krigstid og alt av epidemisk og pandemisk informasjon var stemplet som militære hemmeligheter. Spania deltok imidlertid ikke del i krigen og pressen der var ikke underlagt sensur som følge av det. Sykdommen fikk dermed unormalt mye omtale, noe som førte til at den også fikk navnet spanskesyken, forteller professor i medisinsk biologi, Ørjan Olsvik, ved UiT.

Med død om bord

Pandemien kom til Europa i tre bølger: sommeren, høsten og vinteren 1918–1919.

Den første bølgen slo inn over Norge på sommeren og fant trolig veien til Tromsø og de nordnorske byene med hurtigruta sørfra. Det første sykdomstilfellet i Ishavsbyen ble registrert 15. juli.

TROMSØ RUNDT 1918: Tromsø var i 1918 en moderne by. Folkehelsa var blitt bedre og legestanden var godt rustet til å håndtere sykdomsutbrudd. Likvel sto man rådløs igjen da spanskesyken kom til byen. Foto: Perspektivet MuseumFoto: Ukjent/unknown

I de første utgavene av «Tromsø» på nyåret 1918 var det dødsannonser som ikke skiller seg nevneverdig fra dem som er i avisen i dag. Onsdagsavisen 2. januar meldte om dødsfallet til Jonette Hansen.

«Vor kjære snilde mor, svigermor og bedstemor og oldemor Jonette Hansen, født Johannesen, døde den 30. decbr. 1917 efter kort sykeleie 74 aar gammel. Tromsø 2 januar 1918.»

Den andre dødsannonsen var av det mer beskjedne slaget. «Ane Øien, Røstnes, døde i dag 80 aar gammel.»

Sommerutgavene av «Tromsø» har noen dødsannonser, men ikke urovekkende mange, med teksten «efter kort sykeleie», noe som kan tyde på at spanskesyken også var kommet til byen.

Dødstallene stiger

Forskere har spekulert i at den første bølgen med spanskesyke, også kalt «sommerepidemien», immuniserte mange for viruset. De som hadde vært syke og overlevde ble bærere av den nye varianten av viruset som da kunne smitte langt flere høsten 1918. Forskning viser at de fleste som ble registrert smittet av spanskesyken om sommeren, gikk fri i de to neste bølgene av epidemien. Likevel var sommeren kun et forvarsel.

Forskjellen mellom dødsannonsene i avisa i juli og dødsannonsene i oktober vitner om hvor hardt samfunnet ble rammet av den andre bølgen. Høstmåneden innledes med en stor tragedie i spaltene til «Tromsø» som da dekket store deler av Nord-Norge.

«Det er atter vort tunge lod at meddele for slegt og venner at vore tre kjære barn Sigurd Berhard, 22 aar og 3 maaneder gammel, Sigrid Leanna Andrea, 15 aar gammel, Gunharda Emilie Hansine, 9 aar og 4 mndr. gml. Døde fra os efter kort sykeleie. Dybt savnet av os alle.»

Fra å ha én til fem dødsannonser per dag, øker tallet i oktober betydelig. Torsdag 31. oktober topper det seg med 17 dødsannonser. Utformingen av annonsene er gått fra små rubrikker til at alle har en tykk, sort sørgeramme rundt seg.

I Tromsøysund legedistrikt og Tromsø stadslegedistrikt tok influensapandemien 94 liv i 1918 og 16 året etter. Trolig døde flere, men dette ble ikke rapportert.

Det fremste våpenet

Det er lenge siden 1918. Vitenskapen har gjort enorme fremskritt. Fra en tid hvor man ikke visste forskjellen på en bakterie og et virus, kan vi i dag skreddersy vaksiner og behandlinger ut fra arvestoffet deres. Jobben er likevel langt fra over.

viruset: Slik ser et influensavirus ut, forstørret under et mikroskop.

Professor i medisinsk biologi ved UiT, Ørjan Olsvik, er klar på at det beste våpenet vi har mot virus og bakterieinfeksjoner i dag er regelmessig og utbredt vaksinasjon, utvikling av nye vaksiner, samt gode forholdsregler for hygiene og smittevern.

– Det er sånn vi utryddet kopper og kontrollerer tuberkulose og polio. Uten vaksiner hadde store deler av Norges helsebudsjett gått med til å ta vare på dem som ville blitt skadet for livet av bare polio alene.

Selv om utviklingen av den første vaksinen var som en revolusjon å regne for folkehelsa, har vaksinemotstanden også blitt tydeligere de siste årene.

– Jeg tror vi skal være forsiktig med å idiotforklare dem som er skeptiske eller bruke tvang for å gjennomføre vaksinasjon, ettersom det bare forsterker motstanden, sier Olsvik.

Han var en av dem som advarte mot å forhaste seg med massevaksinasjon under svineinfluensapandemien i 2009, ettersom vaksinen ikke var godt nok testet og sykdommen relativt mild.

Advarer mot kjappe løsninger

2,2 millioner nordmenn valgte å vaksinere seg i løpet av 2009 og 2010. Flere fikk alvorlige bivirkninger – deriblant narkolepsi.

Det samme skjedde under svineinfluensautbruddet ved Fort Dix i USA i 1976. Flere soldater ved leiren ble syke og det ble påvist et virus beslektet med det som forårsaket spanskesyken.

– Vietnamkrigen var over og president Ford var på jakt etter en ny felles fiende for det amerikanske folket. Det ble pandemifaren, forteller Olsvik.

Utbruddet ved Fort Dix startet i mars og allerede i september begynte massevaksinasjonen. Den ble stoppet etter at rundt 25 prosent av landets innbyggere hadde fått vaksinen, etter at flere av de vaksinerte utviklet den autoimmune sykdommen Guillain-Barré syndrom.

– Slike hendelser bygger opp under skepsisen til vaksinasjon. Jeg tenker at det bedre å ta seg den tiden som trengs for å utvikle gode vaksiner.

Heldigvis har man i dagens samfunn råd til at et lite antall mennesker velger å ikke vaksinere seg. I Norge oppnår man lett 95 prosent vaksinasjonsimmunitet i befolkningen og dermed har man en god flokkbeskyttelse.

– At under en prosent avstår fra vaksinasjonsprogrammer har liten innvirkning på immuniteten. Likevel er det viktig å påpeke at man i dag regner med at kun én av én million mennesker blir syke som følge av vaksinasjon. Det må da være en akseptabel risiko å ta med tanke på alle de godene vaksinasjon gir, sier Olsvik.

Dersom vi sluttet å vaksinere mot alvorlig sykdom, hadde ifølge professoren det moderne samfunnet gått i oppløsning.

La familier i grus

Ser vi tilbake til en tid uten vaksiner, slik som under pandemien i 1918 og 1919, tegner det et dystert bilde av følgene.

I dødsannonsene i avisa «Tromsø» i oktober og november 1918 er de fleste døde unge mennesker. Og stadig dukker det opp flere navn i samme annonse.

«Det bekjendtgjøres herved at min kjære mand, min søn og vor bror Sverre Pedersen døde efter kort sykeleie 24 aar gammel, samt mine to små barn Ester og Solveig døde fra mig i dag henholdsvis 4 aar og 2 maaneder gammel. Tromsø 28. oktober 1918.»

Dagen før sto en dødsannonse på trykk der en mann mistet kone og to barn samtidig.

Selv om influensapandemi var over, hadde den risset dype arr i samfunnet.

– Sakte, men sikkert tok det hverdagslige over, både epidemisk og samfunnsmessig. Pandemiviruset gikk over til å bli et sesonginfluensavirus, men sykdommen hadde rammet mange. Noen var mer rammet enn andre. Omtrent 500 ekteskap var oppløst fordi den ene aller begge av ektefellene var døde. Pandemien gjorde mange barn foreldreløse, vi har ikke tall på hvor mange, men det var særlig vanskelig for dem. Influensapandemier har en tendens til å ramme personer mellom 20 og 40 år ekstra hardt, sier forskeren Mamelund.

Flere selvmord

For mange familier over hele landet fikk sykdomsbølgene enorme konsekvenser for de etterlatte. Ingen fikk enkepensjon, og de fleste hadde ikke råd til såkalt folketrygdforsikring.

– Det sterkeste tegnet på at pandemien hadde sosiale konsekvenser, er at selvmordsratene steg betraktelig under og etter spanskesyken i en rekke land i verden, trolig også i Norge, sier forskeren.

Mange ville legge den usikre tiden tidlig på 1900-tallet bak seg, men så kom verdenskrigen og pandemien etter krigen.

– Legene ville spesielt glemme, fordi de var maktesløse. De hadde få hjelpemidler og kunne gjøre lite for å hjelpe, sier Mamelund.

I etterkant av spanskesyken startet Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening arbeidet med å lage en pandemiplan for hva vi skal gjøre neste gang en pandemi truer.

– Den planen må ha blitt liggende i en skuff i 80 år. I 1999 var jeg med på å fullføre den, sier Mamelund.

Et spørsmål om tid

I forbindelse med beredskapsplanen ble det i det mest alvorlige scenarioet anslått 30.000 dødsfall i Norge. I vårt ettermoderne samfunn er det imidlertid nesten umulig å beregne konsekvensene av en pandemi; vi er langt flere mennesker, flere bor i byer, vi reiser mer og transportmidlene er raskere.

– De faktorene gjør at pandemier kan spre seg raskere. Vi har også antibiotika, vaksiner, langt bedre intensivenheter på sykehusene, samt langt bedre lungebehandling. Det eneste vi kan gjøre er å forberede oss, sier Mamelund, og legger til:

– Vi er helt sikre på at det kommer en ny pandemi. Vi vet ikke når, vi vet ikke hvilket virus som kommer, og vi har ingen kontroll på hvor alvorlig pandemien blir. Resultatet er ukjent. Vi må bruke historien for å danne oss et bilde av hva som kan skje.