Lite visste jeg da at jeg nøyaktig 40 år senere skulle stå nederst i den samme bakken og selv oppleve den magiske stemningen fra publikum, kjenne lukten av stekte pølser og nynne til gamle schlägere fra høyttaleranlegget. Og på toppen av alt var jeg der for å skrive om at en av våre egne, en tromsøværing, skulle konkurrere mot verdenseliten.

Det var med stor glede at jeg hadde fått tilbud fra sportsredaktør Rune Robertsen om å dekke hoppuka i januar. Tromsøs hoppkomet Johann Forfang hadde vært så stabil denne sesongen at han var soleklar på det norske laget, og jeg skulle reise ned for å følge de to siste rennene, i Innsbruck og Bischofshofen.

Jeg var klar, pakket kofferten og satte kursen for Østerrike 1. nyttårsdag. Det ble en uke med mange oppturer og opplevelser. Sportslig var Johann Forfang i superform, og både i Innsbruck og i Bischofshofen kjempet fansen om å få tatt selfie med Tromsøs største idrettsstjerne. At Johann i tillegg er en knakende hyggelig idrettsutøver, gjorde jobben bare enda lettere.

Hoppuka er for meg mer enn et sirkus og et gigantisk idrettsarrangement. Ved nyttår 1975/76 var jeg syv år gammel og fulgte min aller første hoppuke foran TV-skjermen. Med stor entusiasme hadde jeg fått med meg hvert svev og hvert telemarknedslag i Oberstdorf og i nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen.

Denne hoppuka hadde startet trått for nordmennene. Ingen hadde havnet blant de ti beste i de to første rennene. Nå var det blitt 4. januar 1976, og neste renn var i Bergiselbakken i Innsbruck. Nå skulle det endres. På gutterommet hang allerede plakaten med Liverpools Kevin Keegan. Nå var jeg klar for å få en norsk skihelt.

På toppen sto Johan Sætre fra Trysil. Da han rettet på brillene, dyttet lua på plass og sjekket bindingene på Splitkein-skiene en siste gang mens han satt på bommen, var det helt stille i stua hjemme i Ringkøbingvegen på Skoglyst.

Jeg vet ikke om det var fordi vi akkurat hadde fått oss farge-TV eller om det var de spektakulære kameravinklene som får deg til å tro at hopperne nærmest svever inn i byen som gjorde det, men mitt første møte med Bergiselbakken ble et magisk øyeblikk.

Johan Sætre kom godt ut av hoppet, og med samlede ski svevet han ned storbakken i Innsbruck med en eleganse som selv den dyktigste ballerina kunne misunne. Da han satte et fjellstøtt telemarknedslag, hadde pulsen nådd rimelig høyt for en syvåring, og jeg hoppet opp fra sofaen i vill begeistring. Johan Sætre vant ikke i Bergiselbakken denne tidlige januardagen i 1976, men havnet på en respektabel 8. plass. Det drysset som vanlig gode stilpoeng fra dommerne, men lengden ble dessverre også denne gang for kort for stilhopperen fra Trysilgutten. På TV hørte jeg Arne Scheie regne ut at han til slutt var rundt 20 poeng bak den østtyske vinneren Jochen Danneberg, men det betød ingenting: Jeg hadde fått meg en ny helt.

Mens jeg nøyaktig 40 år senere sto med en varm kopp kaffe sammen med de andre norske sportsjournalistene og ventet på at en navnebror av min store barndomshelt, nemlig Johann Forfang fra Tromsø, skulle sette utfor i den samme bakken, ble jeg en smule nostalgisk. Kanskje satt det akkurat nå en hoppinteressert syvåring hjemme i Norge og fulgte dette rennet med den samme lidenskapen som jeg gjorde for 40 år siden. Kanskje hoppet han eller hun like høyt i sofaen da Johann Forfang uredd kastet seg ut i V-stil med Innsbruck under sine føtter og landet fjellstøt nede i den velkjente gryta i Bergiselbakken.

Johann Forfang imponerte i alle fall både meg og hele Hopp-Norge med sin 4. plass i Innsbruck, og akkurat som sin navnebror 40 år tidligere var han rundt 20 poeng bak vinneren, Peter Prevc fra Slovenia.

Johann Forfang endte til slutt på 6. plass sammenlagt i Hoppuka og på 5. plass i verdenscupen og hoppet seg for alvor inn i de norske hopphjerter – også mitt.