Slik ble Tromsøs OL-drøm knust

Planen var at det i denne måneden skulle være olympiske leker i Tromsø. Hvorfor gikk det galt? Hva var det egentlig som skjedde?

DRØMTE OM OL: De hadde store visjoner for landsdelen og løfter flagget for OL i Tromsø. Fra venstre: Herman Kristoffersen, Pia Svensgaard, Kim Kr. Nordli, Jørn Roar Moe, Anne Cathrine Arnesen, Hilde Johnsen, Rune Larsen og Tor Zachariassen.Foto: Lars Åke Andersen  Foto: Lars Åke Andersen

sport

12. mai 2003:

Redaksjonene i Tromsø innkalles til pressekonferanse på Fjellheisen.

Det er ingen lekkasjer på forhånd. Ingen hint. Ingen journalister vet noe, bortsett fra den klare beskjeden: «Dere bør komme dit, dette er svært».

Og visst var det dét.

Oppe på toppen ved Fjellheisen blir journalistene møtt av blant andre ordfører Herman Kristoffersen og Jørn Roar Moe.

Sistnevnte er sjefingeniør for byutvikling i Tromsø kommune. På en joggetur i september har han fått en spinnvill idé:

De olympiske vinterleker skal være i Tromsø i 2014.

I kulissene har han og en gruppe jobbet videre med saken. I gruppen er det arkitekter, planleggere og reklamefolk.

Bare et par måneder i forveien hadde de lagt fram planene for Herman Kristoffersen.

Han ble umiddelbart en OL til Tromsø-entusiast. Oppe på Fjellheisen er det en smått euforisk ordfører som snakker til de fremmøtte:

– Vi ser de snøkledde fjellene som stuper i vannet. Vi har det rike, fete havet som gir oss fisken og livsgrunnlaget. Samtidig er dette det reneste stedet i Norge – ja, sannsynligvis på hele kloden, sier Kristoffersen.

LES OGSÅ: Herman om Tromsø-OL: – Vi ville hatt en ny E8, flyplass med internasjonale mål og idrettsanlegg til nordnorsk ungdom

6. januar 2004:

Idrettsstyret sier ja til Tromsø og nei til Lillehammer som søkerby for OL i 2014. Herman Kristoffersen tar en seierspils på Ølhallen sammen med OL-toppene Tor Lægreid og Tove Karoline Knutsen.

– Jeg har nesten ikke sovet i natt. Dagen gikk fra å være helt nede til å være helt oppe. Rundt halv ett i ettermiddag trodde jeg faktisk at det ville gå helt på trynet, sier ordføreren.

– Men nå bryr jeg meg ingenting om det. Nå skal det nemlig lukte øl og OL på byen. Nå skal det feires, legger han til.

Men det er ett stort hinder igjen. Det heter «regjeringen».


11. november 2004:

Tromsøs arrangørkomité har bedt om et statlig bidrag på 8 milliarder kroner, men regjeringen anslår at det vil koste 2 milliarder mer.

Den borgerlige regjeringen sier nei til statsgaranti.

OL-motstanderne Ulf E. Hansen og Mads Gilbert jubler.

Styreleder for Tromsø-OL 2014, Tove Karoline Knutsen, er forbannet og stusser over stortingsmeldingen som regjeringen har lagt til grunn.

Hun mener saken allerede var avgjort før den havnet på regjeringens bord. Et flertall på Stortinget sier endelig nei 18. april 2005.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland argumenterer for at et OL på norsk jord 20 år etter Lillehammer-OL er for tidlig – og at det blir for dyrt.

Samtidig er sterke røster i Arbeiderpartiet og spesielt Senterpartiet positive til OL i Tromsø.

Dette gir Herman Kristoffersen, Tove Karoline Knutsen & co. håp. Tromsø-OL kan jobbe videre med saken.

Tromsø-OL i 2018 eller 2022 blir målet.


3. oktober 2005:

Et flertall i formannskapet i Tromsø kommune stemmer for at byen skal gå videre med OL-søknaden.

Selskapet har byttet navn til Tromsø 2018, og forsterker blant annet laget annet med daglig leder Erlend Rian og styreleder Petter Jansen.


14. juni 2006:

Med Marvin Wiseth i spissen lanserer Trondheim sitt kandidatur for OL i 2018. Oslo, som samme år fikk tildelt VM på ski i 2011, melder også sin interesse for å arrangere OL.

Plutselig er OL blitt en bykamp mellom Tromsø, Trondheim og Oslo.


22. juni 2006:

Et enstemmig Idrettsstyre vedtar at Norge skal søke om vinter-OL og Paralympics i 2018.

Siden det er tre byer som kjemper om å bli den norske søkerkandidaten, blir det satt ned en referansegruppe som skal vurdere byene på bakgrunn av en rekke kriterier.

Leder av gruppen er Odd Martinsen, tidligere kjent som «Stafett-Martin», fordi drammenseren i mange år var fast startmann på internasjonale stafetter.

Mange Tromsø-entusiaster føler at «Stafett-Martin» er Oslos mann.

Martinsen-utvalget gir 225 poeng til hovedstaden, Trondheim får 211,5 poeng og Tromsø ender opp med 196,5 poeng.

En av Tromsøs største problemer var transport, ifølge utvalget.

Men i Tromsø 2018 føler man seg sikre på at de har det klart beste konseptet internasjonalt, med «kompakte og spektakulære leker». Det må bygges 15 nye arenaer, men 14 av disse ligger innenfor en radius på 11 kilometer. 19. februar sendes søknadene fra byene til Norges idrettsforbund.

«Varige vekstimpulser, fremtidstro og optimisme for landsdelen – paret med en kompakt, spektakulær folkefest, bred regional og nasjonal støtte, en deltakende urfolksdimensjon og de råeste olympiske idrettsbildene verden har sett – utgjør selve fundamentet i Tromsøs OL-konsept». heter det i Tromsøs søknad.

Tromsø 2018 har beregnet at de trenger 9,3 milliarder kroner i statstilskudd, mens Trondheim og Oslo hevder å klare seg med henholdsvis 7,6 milliarder og 6,2 milliarder.


30. mars 2007:

Idrettsstyret stemmer på de tre søkerbyene. I første runde blir Trondheim slått ut. Stillingen er Tromsø 6, Oslo 5 og Trondheim 1.

I andre avstemming blir det 6–6 mellom Tromsø og Oslo, og det hele blir avgjort med idrettspresident Odd-Roar Thorsens dobbeltstemme.

Han stemmer på Tromsø.

Tromsø er dermed valgt som søkerby for OL i 2018.

– Dette var utrolig spennende, en fantastisk opplevelse. I beste idrettsånd ble det avgjort på målstreken, sier Herman Kristoffersen rett etter at resultatet er klart.

Motstandsbevegelsen i Tromsø har vært samlet på biblioteket for å følge avgjørelsen til idrettsstyret.

– Vi var forberedt på dette utfallet, spesielt etter de siste dagers politiske utspill. Men det er positivt at Idrettsstyret var såpass delt, faktisk var de mer splittet enn jeg hadde ventet, sier Ulf E. Hansen til iTromsø.

I dag – nesten 11 år senere – gir Arild Hausberg ham rett i at bykampen var ødeleggende.

– Vi sto ikke igjen som en ekte vinner. Byene konkurrerte hverandre ned. Det virket splittende på folkeopinionen. Noe slikt må aldri skje igjen. Det må aldri bli en konkurranse mellom byene. Det må være et nasjonalt prosjekt og idretten må bestemme seg og peke på en region, ikke en by, og si at den skal søke om OL, sier Hausberg, som var ordfører den gang.


10. mai 2007:

Etter idrettsstyret avgjørelse i mars startet arbeidet for fullt med å søke om statsgaranti. Nå var den borgerlige regjeringen skiftet ut med en mer OL-vennlig regjering ledet av Arbeiderpartiet. Kommunalminister Åslaug Haga (Sp) hadde sågar i januar 2007 lovet Tromsø 15 milliarder kroner i statsgaranti.

10. mai får kulturminister Trond Giske søknaden – som formelt blir sendt av Norges idrettsforbund.

Kultur- og kirkedepartementet leier inn eksterne granskere for kvalitetssikre et OL i Tromsø. Det gjør at OL-debatten blir lite synlig i det politiske Norge. Politikerne vil vente til Veritas-rapporten foreligger.

I dag vedgår Arild Hausberg at han følte lite støtte fra sine partikolleger i Arbeiderpartiet sentralt.

– Vi hadde masse støtte fra Senterpartiet. That's it, sier han.


5. juli 2007:

Sotsji blir tildelt OL i 2014. Det er gode nyheter for Tromsø 2018, ettersom Salzburg ikke nådde opp. Det er antatt at det aldri vil bli to OL på rad i Vest-Europa og nå var man også kvitt Sotsji – som ville blitt en brysom konkurrent om lekene i 2018.

I OL-kontorene på Prostneset jubles det.

– Dette er en gledens dag for Tromsø. Vi er langt nærmere OL nå, sier en selvsikker Bjørge Stensbøl, som i slutten av juni 2007 hadde blitt daglig leder i Tromsø 2018. Stensbøl har tidligere jobbet tett med Jansen i SAS Braathens.

Den sommeren ble også Roger Ingebrigtsen hentet inn som ny kommunikasjons- og strategisjef.


19. februar 2008:

Brennpunkt-dokumentaren «Bak lukkede dører» vises på NRK. Her forteller Bjørge Stensbøl detaljert om hvordan de bevisst har forsøkt å påvirke sentrale politikere i OL-spørsmålet. Stensbøl anklaget også Oslo og Trondheim for å være dårlige tapere.

Dette skaper stor irritasjon hos Marvin Wiseth i Trondheim 2018 og Oslo-byrådsleder Erling Lae. Wiseth kaller Stensbøl arrogant. På meningsmålingene er det lunken oppslutning til et Tromsø-OL. I dag angrer Stensbøl ingenting på åpenheten i dokumentaren.

– Nei, overhodet ikke. Alle som kjenner meg vet at jeg er brutalt åpen når jeg blir spurt. De som ikke tåler den type åpenhet, skjønner jeg ikke. Jeg angrer ikke på noe, sier Stensbøl.


6. mars 2008:

Idrettsstyret signaliserer interesse for å arrangere ungdoms-OL – på Lillehammer – i 2012. I Tromsø 2018 mener man at dette er svært uheldig for deres egen søknad, fordi Norge i så fall må vinne IOC-medlemmenes gunst to ganger.

I sluttrapporten til Tromsø 2018 heter det blant annet:

«Flere IOC-medlemmer har gitt uttrykk for at én stemme til Lillehammers søknad var en stemme mot Tromsøs søknad.»


6. april 2008:

I bakkene i Grønnåsen er det en ung skihopper som strekker seg langt i hvert eneste hopp. Han er nettopp blitt nordnorsk mester og gleder seg til OL på hjemmebane i 2018. 12-åringen har denne sesongen allerede hoppet over 100 meter, i Granåsen i Trondheim. Han heter Johann Forfang.


29. april 2008:

Etter flere uker med bråk trekker Stensbøl seg som daglig leder av Tromsø 2018. Tromsø-ordfører Arild Hausberg håper avgjørelsen styrker Tromsøs kandidatur videre.

– Det kan styrkes på den måten at vi forhåpentlig får ro i organisasjonen, og styrke og konsentrasjon for å jobbe godt opp mot regjeringen. Vi er inne i de siste månedene før statsgarantien avgjøres. Det er en avgjørende milepæl, sier Hausberg.

Tromsø 2018 har fått kritikk for ikke å ha lagt ut store oppdrag på anbud og fordi de har brukt selskapet til den innsidedømte PR-rådgiveren Rune Brynhildsen.

Idrettspresident Tove Paule er opptatt av det nå må bli ro rundt prosjektet.

– Jeg tror det blir vanskelig hvis det kommer mer bråk nå, som eventuelt går på at man har brutt regler eller noe à la det. Nå må vi prøve å få ro, sier Paule.


14. mai 2008:

Petter Rønningen overtar som daglig leder av Tromsø 2018. Han er kjent som mannen som skaffet Lillehammer-OL i 1994. Han er den fremste eksperten på OL i Norge og har et stort kontaktnett internasjonalt.

– Dette er drømmekandidaten. Petter Rønningen er den beste kompetansen som finnes. Det er han som kan organisere OL, sier Hausberg entusiastisk etter at ansettelsen blir offentliggjort.


27. juni 2008:

Idrettspresident Tove Paule vil at idrettsstyret denne høsten igjen tar stilling til Tromsøs OL-søknad. Kulturminister Trond Giske krever at idretten skal betale 22,3 prosent av anleggskostnadene gjennom tippemidler. Denne andelen vil idretten ha ned.

– Det er først når den endelige prisen kommer på bordet at vi vet hvor mye 22,3 prosent av anleggskostnadene vil utgjøre. Når vi vet hva OL vil koste, vet vi også hvilket tak vi kan ønske oss for bruken av spillemidler, sier Paule.


30. september 2008:

VGs førsteside denne tirsdagsmorgenen slår hardt mot alle OL-entusiastene:

«Veritas-rapport: OL blir dobbelt så dyrt. GIGANTREGNINGEN som kan knuse Tromsøs OL-drøm». VG forteller at Veritas har kommet fram til at statsgarantien som må gis til Tromsø-OL er 28,5 milliarder kroner.

Senere på dagen blir det understreket at det er snakk om nettoutgifter på 19 milliarder kroner. Det vil si hva det koster å arrangere et OL i Tromsø etter at inntektene er trukket ifra. Skeptikerne til Tromsø-OL står i kø for å uttale seg.

– Den viktigste diskusjonen vi må ta etter å ha fått de endelige tallene på bordet gjelder at totalregningen har økt fra 9 til 19 milliarder kroner. Det er en svært viktig diskusjon, også for idretten, for vi må spørre oss om et OL i Tromsø er verdt det, sier skipresident Sverre K. Seeberg.

Men burde egentlig prislappen kommet som et sjokk? Allerede i januar 2004 skrev Dagsavisen at prislappen på Tromsø-OL i 2014 kunne bli 25–30 milliarder kroner. Kilden til avisen var «velinformert hold i Kulturdepartementet».

Samtlige OL arrangert i moderne tid har blitt 4-5 ganger dyrere enn først anslått.


6. oktober 2008:

Idrettsstyret vedtar å trekke søknaden om statsgaranti. Vedtaket ble fattet med ni mot tre stemmer.

– Grunnen er signalene vi har fått fra våre underliggende ledd og særforbund, sier idrettspresident Paule, som selv stemte nei.

Paule gjør det klart at styret fikk klare signaler fra særforbundene og idrettskretsene om at søknaden burde trekkes.

– Jeg tar idrettsstyrets beslutning til etterretning. Jeg tolker dette som et nei til OL i 2018 generelt, sier kulturminister Trond Giske.

Dermed er OL-ilden i Tromsø slukket for godt.

I dag mener Arild Hausberg at det uansett kom noe bra ut av OL-prosessen.

– Da OL-ideen ble presentert av Herman Kristoffersen oppe på Fjellheisen, kunne en høre hånlatteren fra Oslo helt opp til Tromsø. Men underveis skjedde det noe med selvbildet i den nordnorske folkesjelen. Uten hjelp sørfra – heller tvert imot – men med et fantastisk lokalt næringsliv på lag vant vi over de andre kandidatene. Vi ville fått et supert OL. Det finnes aldri for store tanker. Vi er ferdige med mindreverdighetskompleksene, mener Hausberg.


Kilder: NRK, TV 2, VG, Dagbladet, Nordlys, iTromsø.

Utforsk tema:

Vi ønsker engasjerende debatter på itromso.no. Du er velkommen til å kommentere sakene på våre sider, men vi ber deg først lese våre retningslinjer for innlegg:

×

RETNINGSLINJER FOR INNLEGG

iTromsø gjør oppmerksom på at du er juridisk ansvarlig for dine kommentarer. Dette personlige ansvaret gjelder enten du velger å kommentere i kommentarfeltene på våre nettsider eller du skriver innlegg på våre Facebook-sider.

iTromsø ønsker en åpen, saklig og engasjerende debatt. Vi oppfordrer alle til å være saklige, vise respekt for andres meninger og å holde seg til saken. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller på annen måte strider mot etikk eller lovverk. Du kan varsle oss dersom du ser innlegg du mener bryter med god debattskikk.

Alle som vil delta i debatten hos oss må skrive under eget navn. Vi forbeholder oss retten til å utestenge brukere som begår grove eller gjentatte brudd på våre retningslinjer.

sport