Det hele har vært svært krevende, og det er vi i skrivende stund preget av. Det er godt å tenke på at morgendagens etappe er den siste. Det er ikke trist det er ikke vemodig, derimot ser vi frem til å bryte målsnoren. På veien mot målet har vi møtt/ løpt forbi flere tusen mennesker. De fleste har heiet og kommet med oppmuntrende tilrop. Noen har bare ristet på hodet og tre stykker har spurt; hva er det dere holder på med? Caminoen skal gåes, ikke løpes.
Noen vil kanskje tenke at vi har brutt Caminoens tradisjon, nemlig den rolige og reflekterte gange frem mot Santiago de Compostela. Det kan vi leve med!
Løpingen i seg selv er jo en egotrip av store dimensjoner. Saken derimot; å løpe for Kirkens Bymisjon opplever vi har fenget og interessert veldig mange. Bidragsyterne til den økonomiske suksessen i prosjektet er mange.
Når vi 20. juni løper maraton nummer 20 i Tromsø (gitt at bena fortsatt holder), markerer det slutten på «Prosjekt for Kirkens Bymisjon» der målet har vært å samle inn kr 500.000. Alt tyder på at målet blir nådd. Det er vi veldig glade for og veldig stolte av.