Det forteller han i et intervju med Daily Mail.
Dyer noterte seg for 33 landskamper for England, men det kunne vært flere. Han fikk store deler av karrieren ødelagt av skader. Etter karrieslutt var han uheldig igjen.
Tidligere i høst fikk Dyer sykdommen primær skleroserende cholangitt (PSC). Det er en kronisk betennelsesykdom i gallegangene.
I Norge rammer PSC kun én av 10.000 personer, ifølge det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Mange av disse har også andre autoimmune sykdommer.
Etter en rekke med falske forhåpninger begynte tiden å løpe ut for Dyer. Da en venn besøkte 44-åringen, var han så syk at kompisen brast ut i tårer. Han skal ha fortalt kona at han var sikker på at Dyer ville dø før muligheten for en transplantasjon dukket opp.
– Jeg var like gul som Bart Simpson, sier Dyer.
Men i september kom beskjeden: Det hadde dukket opp en donor. Etter en ni timer lang operasjon var Dyer i så store smerter at han ba om å få slippe å leve.
Dagen etter satt han oppreist i sengen. Og bare tre uker senere var han i så god form at han fikk lov til å dra hjem. Likevel er Dyer tankefull.
– Jeg klarer fortsatt ikke å ta innover meg det faktum at noen andre døde slik at jeg kan leve. Jeg har ikke snakket om dette før nå fordi det er en så altoppslukende tanke, sier Dyer.
– Det er dager hvor jeg bare gråter. Jeg er glad. Jeg er ikke lei meg. Det er en så kraftfull tanke at noen måtte dø, sier han.
I intervjuet med Daily Mail spør han seg hvordan han kan betale tilbake til omverdenen.
Han sier at han aldri har vært alkoholiker og aldri tatt narkotika. Tidligere har han drukket moderate mengder med alkohol. Det vil han ikke gjøre nå.
– Jeg vil prøve å leve hver dag til det fulle, jeg vil ikke sløse bort en eneste dag.
Han har tidligere fortalt i et Daily Mail-intervju at han ble seksuelt misbrukt som barn og at dette «gjorde ham til et monster».
Dyer sier at opplevelsen som barn gjorde ham innesluttet og lite kjærlig. Han sier at han har såret mange mennesker som følge av personlighetstrekkene han utviklet.
– Da jeg var på sykehuset og ventet på transplantasjon, var jeg et mareritt å takle. Jeg var døende, så du kan forestille deg hvor humørsyk og utagerende jeg var. Likevel tok ikke familien min det personlig en eneste gang. Alt de viste var kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet.
Nær-døden-opplevelsen har forandret mye.
– Jeg har et mer positivt syn på livet nå. Det er synd at det måtte noen andres tragedie til for at jeg skulle klare å se det, sier Dyer.