Lørdag 5. september 2015 var den viktigste dagen i mitt politiske liv.

Det startet tidligere i uka. Jeg var i et møte og slo på PC’en. Mot meg slo bildet av vesle Aylan. En liten gutt i blå shorts og rød skjorte på en strand. Livløs lå han med ansiktet vendt nedi sanden. Uten mamma og pappa.Bildet var så sterkt at det har vært umulig å vende seg bort fra den vesle gutten. Hver dag har jeg tenkt på ham og alle de andre fortvilte mennesker som er på flukt. Og jeg er ikke alene. Akkurat nå skriver vi historie. Folk samler inn klær, donerer penger og arrangerer støttekonsert. Ikke minst i solidaritetsbyen Tromsø. Dette finner vi oss ikke i!I vår ble jeg utfordret på hva jeg mente om flyktningsituasjonen. Da sa jeg i Nordlys at vi bør ta imot 70 flyktninger fordelt på to år, en flyktning per tusen innbygger. 27. mai gjorde flertallet i kommunestyret sitt djerve vedtak - Tromsø skal ta i mot 70 flyktninger i år og 70 neste år. Det var et godt øyeblikk, solidaritetsbyen tok ansvar og viste vei i Norge. Trodde vi.

Byrådet har i uker og måneder blokkert mottaket av flyktingene med et egenprodusert krav om å få en særskilt garanti fra staten for å få dekt utgiftene. Uforståelig siden kommunene får dekket akkurat utgiftene, men verst fordi nøden er så stor. Rapportene har vært sterke, og på ingen måte preget av propaganda: – Det er veldig mange barn i havna. Og vi hører intens barnegråt hele tiden, rapporterte Adressa-journalist Kjerstin Rabås fra Lesvos nylig.

I Arbeiderpartiet har vi som politikk at vi vil skape og dele. Vi har snakket mye om hva som skal til for å få byrådet i Tromsø til å gjøre det som kommunestyret har bestemt; Å faktisk ta imot flyktningene - mennesker i krise. Det er å dele. Lørdag klokken 12 krevde vi at Høyre, FrP og Venstre må snu. Det hadde vært nok sendrektighet og vi varslet et ekstraordinært kommunestyremøte i løpet av seks dager om saken.

Først møtte vi uvilje fra dem. Og litt uklare tilbakemeldinger om at saken er for viktig til å gjøre politikk av. Men de var villige til å gi 100.000 til Flyktninghjelpen. Det siste var bra. Men ikke nok.

Så skjedde det noe: Klokka 20:06 lørdag kom nordlys.no med overskriften ”Byrådet svarer på APs flyktningekrav: Setter umiddelbart i gang mottaket av 70 ekstra syriske flyktninger” – totalt 140 i tallet. Vi ble selvsagt lettet, men lurer fremdeles på hvorfor det tok så lang tid. Kanskje var det varmen fra engasjerte tromsøværinger som skulle til. Likevel. Lørdagskvelden ble spesiell. Følelsen av å gå til sengs og vite at du i lag med mange, mange andre tromsøværinger har vært med på å sikre at 140 fortvilte mennesker får ly og håp. Det er i slike øyeblikk at politikk virkelig gir mening.

Det nytter å bry seg.