Debatten om boligpolitikk står nå i fare fra å bevege seg fra å være ikke-eksisterende til å bli en rad med forslag som kan virke direkte mot sin hensikt.
Det mangler ikke på den gode viljen, for omsorgen er i utgangspunktet godt utbredt for dem som er ofre for bolignøden. Men trangen etter å finne de originale vinklingene, til å kunne fremme de helt nye ideene og til å bli husket for «handlekraft», teller tilsynelatende mer for redaktører og politikere enn innsatsen for å få gjennomført tiltak som faktisk ville ha gjort en stor forskjell.
Vi vet nemlig ganske mye om hvilke tiltak som vil få stor effekt for boligmarkedet.
1: Endring av boliglånsforskriften
La oss få fjernet kravet om at boligkjøperne må stille egenkapital som også skal dekke fellesgjelden i et borettslag. Med et pennestrøk ville man nærmest ha doblet antall boligsøkere som ville kvalifisert for boliglån. Kravet om «dobbel» egenkapital kom på plass som en konsekvens av den globale finanskrisen, og er utdatert i dag. Både redaktører og politikere burde engasjere seg i dette, og det er vanskelig å forstå hvorfor omsorgen for bankene er så mye mer utbredt enn omsorgen for dem som ikke kommer seg inn i boligmarkedet.
Det boliglånsforskriften i praksis innebærer, er at finansnæringen igjennom regulering krever at dersom du leier en bolig i dag og skal kjøpe, så må du ikke bare stille egenkapital på den boligen du skal kjøpe, men også for den boligen du leier! Sparebanken Nord-Norge tjente 3,27 milliarder kroner i 2023, DNB tjente 50 milliarder. De er på ingen måte nødlidende, så hvorfor kan vi ikke komme oss videre og la bankene vurdere hva som er fornuftig å finansiere eller ikke?
2: Redusert saksbehandlingstid
Vi VET at lang kommunal saksbehandlingstid fører til lavere byggetakt, høyere byggekostnader og høyere boligpriser. Derfor vet vi også at en mer effektiv saksbehandling hadde ført til at det hadde blitt bygget mer. Men i stedet for å diskutere hvordan saksbehandlingstiden kan reduseres, eller hvordan reguleringsprosessene konkret bidrar til økte boligpriser, er debatten blitt en rituell og partipolitisk skyggeboksing: Høyresiden fremmer sine krav om effektivisering av offentlig sektor som primalskrik, som om dette løste alle verdens problemer, mens den rødgrønne siden verner om de offentlig ansatte, som om kommunalt sommel var en sosialdemokratisk dyd. Er det ikke på tide at vi kommer oss videre?
3: Styrking av Husbanken
En styrking av Husbanken, eller økning i rammene til Husbanken, vil gi kommunene mulighet til å hjelpe flere inn i boligmarkedet i form av «Startlån». Slik vil man også få bedre muligheter til å hjelpe dem som ikke har mulighet til å reise 15 prosent i egenkapital, eller økonomi til å tåle mulige rentehevinger. Husbanken har lenge vært en viktig nøkkel for boligbyggingen i Norge, og bør bli det igjen – også med tanke på bygging av utleieboliger og studentboliger. Alle parter, både i politikk og bransje, er enigei at det er viktig å styrke Husbanken, og likevel skjer det ikke.
Kan det dessuten være en idé og se mot våre naboland, der andelen fastrente er vesentlig høyere enn i Norge. Hva om man kunne tilby fastrente på 50–60 år? Da slipper bankene kanskje å ta hensyn til en tenkt renteøkning, da denne ville vært forutsigbar i mange, mange år.
«La oss snakke om noe annet»
Når det finnes noen konkrete tiltak som fremstår som så åpenbare, og disse likevel får så liten plass i den politiske diskusjonen, så er dette fordi det oppstår en trang til å ville prate om noe helt annet. Noen helt andre tiltak. Det finnes flere slike, og i den første kategorien finnes det tiltak som er gode og effektive, men som likevel ikke monner i den store sammenhengen.
«Leie til eie» og «Deleie» er eksempler på slike. Bonord har engasjert seg for å få slike på plass, og det er selvsagt inspirerende å kunne bidra med ordninger som hjelper folk. Likevel vil ikke slike tiltak kunne måle seg med alt som kunne blitt oppnådd hvis boliglånsforskriften hadde blitt endret, de kommunale reguleringsprosessene hadde blitt gjort mer effektive – eller om Husbanken hadde blitt styrket.
Dette skulle man ikke tro når mikrofonen blir overlatt til sentrale politikere, som på utpust og innpust vil snakke om «Leie til eie» som det saliggjørende. De vil helst slippe å snakke om de tre viktige grepene. De vil helst snakke om noe helt annet.
Direkte farlige forslag
Den neste kategorien er enda verre enn de tiltakene som ikke monner i den store sammenhengen. De verste forslagene er de som faktisk kan virke direkte mot sin hensikt – sist illustrert da Eiendom Norge inviterte til boligkonferanse. Her manglet det ikke på ideer for hvordan politikere kunne vise seg selv handlekraftige og kreative i boligpolitikken. Allerede i reguleringsprosessen skal det bestemmes hvor mange boliger som skal bygges i ulike størrelser på ulike steder og i ulike prosjekter. I reguleringsprosessen skal det også bestemmes hvilken form for eierskap som skal velges når boligprosjektet ferdigstilles. Og utbyggerne skal pålegges å selge en viss andel av boligene til under prisantydning.
Hvor mange tror at det vil bli bygget flere boliger ved at utbyggerne får dårligere oversikt over kostnader og inntekter ved prosjektene de skal forplikte seg til?
Hvor mange tror at den kommunale saksbehandlingstiden vil bli kortere ved at den skal gjøres enda mer detaljert og komplisert?
Det beste hadde vært om vi sluttet å snakke om alt mulig annet.
Det beste hadde vært om vi diskuterte hvordan vi fikk på plass de ordningene vi vet ville ha virket.