STAVANGER: Det er alvor i byen nå. Ishavsbyens stolthet er tvunget ned i knestående og har blitt et nedrykkslag på rekordtid etter suksessen i fjor. Fem serietap på rad fra sesongstart, krydret med et cuptap mot et «storlag» fra Oslo som har nok med seg selv i OBOS-ligaen, trenger ingen ytterligere beskrivelse. Forklaringen på hvorfor blir det evige spørsmålet, og det folk er opptatt av er hvordan TIL skal komme seg ut av krisen.
Vil du skylde på nytrener Jørgen Vik er du ikke alene. Ei heller om du vil la Bodø/Glimt få gjennomgå siden de har en lett gjennomskuelig forkjærlighet for tromsøværinger. TILs manglende evne til å skape sjanser er noe annet, som glatt kan følges opp med kritikk av hvordan de forsvarer seg. Straffesituasjoner og dødballmål feil vei er dagligdags kost.
Vi er uansett kommet dit at det egentlig ikke spiller noen rolle for de fleste hvordan TIL tar poeng i de neste ukene, så lenge de gjør det. En gammel klassiker for et fotballag som ikke får rette resultater.
For hovedtrener Vik ligger kanskje svaret i å satse på en del unge spillere. Christophe Psyche, Sakarias Opsahl, Lasse Nilsen og Vegard Erlien ble alle vraket til fordel for en god del yngre gutter søndag.
Én av dem fikk en mildt sagt heftig debut, og måtte foran pressetribunen håndtere Vikings Zlatko Tripic. Sistnevnte landskjent for å spille på grensa og irritere både motstandere og fans. En fyr de fleste vil ha på sitt lag, kontra å spille mot. Hatet både i Bergen og Bodø av både spillere og supportere.
Jesper Robertsen (20) hadde derfor en voksen oppgave i sin eliteseriedebut fra start, og han fikk den velkjente Tripic-behandlingen, som innbefatter sterke meldinger underveis i kampen. Litt gestikulering til dommeren for å få ham til å tenke seg om neste gang, er også med i pakken. Det smiskes åpenlyst med kamplederen, slik at det andre laget får kort, samtidig som de selv spiller både på, og over grensa. Jeg har sett det mange ganger før, og det er like underholdende hver gang.
Det Tripic skal ha for er at han ikke legger noe imellom, heller ikke i munntøyet. Stående sammen med Robertsen i pressesonen i Stavanger lot han TIL-benken få gjennomgå, og kalte jubelen de kom med for ufint etter at han hadde blitt taklet av TIL-spilleren.
- Jeg unner ikke Tromsø noe og har null sympati for at de taper, sa Tripic som selv hadde lurt på tromsøværingen et gult kort.
20-åringen med fire år bak seg tilknyttet TILs A-lag hørte på og svarte ikke like hardt. Når du møter en så rutinert spiller, ligger sist i Eliteserien og dessuten ikke er så drevet i gamet er det ingen fasit på slikt. Egentlig burde han kalt Tripic for det han egentlig er på banen; en god gammeldags hæstkuk.
Jeg kan forstå at han lot være, og heller lot det passere. Selv om det hadde vært litt artig om han hadde brukt litt ekte nordnorsk galgenhumor, et kjent konsept for å overleve i motgang.
Han sørget i stedet for at Viking-kapteinen fikk gjennomgå på banen, og jeg tror han smilte litt da en annen unggutt, 18 år gamle Jens Hjertø-Dahl, klinket ned Tripic før han ble byttet ut.
Disse ekstreme typene er ikke hverdagskost, og på samme måte som RBKs Ole Sæter provoserer mange, er alternativet skrekkelig kjedelig. TIL skulle hatt en slik spiller. Ikke bare på grunn av engasjementet som følger med, men fordi der de er, er det det ekstreme som kan være med å hente de evinnelige poengene.
Inntrykket fra pressesonen er at de tar det på alvor, men at budskapet fortsatt er sånn cirka at de skal «ta en kamp om gangen» I fjor ble TIL kjente for at de overhodet ikke ville snakke om medalje. Nå vil foreløpig ingen snakke om nedrykk. Jeg skulle gjerne sett, sånn rent pressemessig, at noen tok bladet fra munnen og kalte en møkkaspade for en møkkaspade. Denne sesongen vil handle om å berge plassen.
Niklas Vesterlund var en slags hæstkuktype på banen, som heller ikke alltid klarte å holde seg innenfor. Morten Gamst Pedersen gjorde mange motstandere forbannet med sine småskitne triks plukket opp fra en lang karriere i Premier League, der også dette er en viktig del av spillet. Gamle helter som Tor Pedersen og Tore Nilsen visste godt hva slags knapper de skulle trykke på, for å få kontroll på motstanderne foran eget mål. Bernt Hulsker har enda mareritt om Roger Lange.
Det beste TIL kan håpe på nå, er en kjedelig sesong, noe som forutsetter at de slutter å tape kamper hele tiden. En plassering på øvre halvdel er ikke lenger realistisk, hvis de plutselig ikke skulle begynne med noe uvant. Vinnerkonseptet er blitt fjorårets mote for TIL, enda vi for lengst har kommet inn i et nytt år.
Snakket vi om krise for en uke siden har egentlig ikke så mye forandret seg siden. Det er fortsatt krise, og det vil det være på ubestemt tid. Å stå i en krisesituasjon over tid krever sitt, og vi vil de neste dagene og ukene se forskjellige reaksjoner på dette i TIL.
I det møkkerlukta kom inn over det flotte stadionet med et sponsornavn knapt en mor kan elske, og hjemmelaget scoret seiersmålet på overtid, var vel ingen egentlig overrasket med tanke på hva slags trend TIL er inne i.
Nå må vi ta i bruk selvironi og den nevnte galgenhumoren i ekte Oluf-stil for å klare oss nordpå. For bakteppet er så dystert som du kan få det.