Nesten hver gang jeg sier at jeg er klimaaktivist, får jeg spørsmålet «å ja, like du ikke dieselbila, da?» eller «spiser du ikke kjøtt?». Og hver gang må jeg forklare at det ikke er fullt så enkelt, at man ikke bare kan anta at jeg er ditt eller datt basert på en opplysning. Men sånn er det likevel.

Det er en skummel trend at unge ikke orker å bry seg, eller at de ikke klarer å se noen positiv fremgang med klimakampen og derfor ikke er med i den. Men vi har fått all jobben, en masse arbeid med å rydde opp alt de tidligere generasjonene har lagt fra seg.

Så er det egentlig så rart at jeg som tenåring blir litt motløs, sammen med de aller fleste på min alder?

Roten til problemet er dere voksne. Dere gjør alt i deres makt for at dere skal slippe å gjøre noe med problemet dere selv har skapt. Vi ungdommer slipper ikke unna at det er vi som må redde verden, vi må finne alle de gode løsningene, at vi må tenke nytt. Men realiteten er at de fleste unge ikke orker å ta stilling til klimakrisen fordi det er for slitsomt eller kleint. Verdens tilstand er det rett og slett ikke kult å bry seg om lenger.

Jeg tenker at de fleste holdninger unge har, kommer fra foreldre eller besteforeldre. Det handler om hvordan ungdommer blir snakket til. For hvis ingen gir oss håp, hvordan skal vi da tro på at problemet faktisk kan løses? Faktumet er at vi er i ferd med å miste denne troen.

I stedet for å legge problemet over på hverandre må vi faktisk prøve å samarbeide, løfte hverandre opp. Vi kommer ingen vei på denne måten.

1. mai er en dag for solidaritet. Dere voksne må være solidariske med vår framtid. Da blir kanskje klimakampen litt lettere.