Denne anmeldelsen ble først publisert under TIFF i januar i år.

«Trond Giske – Makta rår» Norge 2021 Regi: Håvard Bustnes

Vi snakker om en av de mest erfarne og taktisk garvede politikerne her til lands, som har tatt nettopp det å ta regi over egen oppmerksomhet til et professoralt nivå. Til et visst tidspunkt iallfall.

Regissør Håvard Bustnes følger Trond Giske fra høsten 2018, etter de første metoo-varlsene mot ham, og helt fram til han i 2020 trekker seg som lederkandidat for Trøndelag Arbeiderparti, etter enda flere varslingssaker.

Historien som fortelles av Bustnes er med ham selv som fortellerstemme, der han sitter i baksetet i bilen til Giske, mens sistnevnte er på valgkamp i Trøndelag, med en knøttliten, rødmalt campingvogn på slep. Innimellom er det klippet inn masse historisk oppfriskende arkivmateriale fra TV, helt fra Giske er med og vinner EU-kampen internt i partiet i 1994, via opp- og nedturer i valg og til metoo-frontkollisjonen.

Imellom de historiske klippene, nyhetsopptak underveis i metoo-stormen og bilturene er det flere såkalte «talking heads», blant annet flere kommentatorer i media, som sitter i nåtid og retrospektivt kommenterer hendelsene da det blåste som verst i saken.

Nå er jo dette en av de mest profilerte politikerne her til lands i dette århundret, og selve «Giske-saken», med alt den innebærer, har vært dekket behørig i pressen hele veien. Ergo er det ikke noe i filmens kronologiske dramaturgi som overrasker, da man må ha bodd under en stein, uten internett, om man ikke kjenner den i grove trekk fra før.

Likevel er det fascinerende å få et resymé av disse hendelse, både for å bli minnet på hvor mye berettiget virak det var, men også hvor trassig og seig Giske selv var, at han hele tiden manet til (om)kamp og fortsatte å kjempe for sitt politiske liv, lenge etter han burde stoppet. Jeg hadde nesten glemt hvor mange runder det var.

Det som er filmens mest interessante perspektiv er hvordan regissøren kjemper en slags indre kamp, med sin egen tvil til hvor filmen bærer av gårde hen, om han kommer til å fremstå som en veskehund for Giske, og hva publikum vil tenke. Han sier det rett ut flere ganger, som om han snakker mer til seg selv enn til publikum.

Akkurat dette kan iallfall Bustnes ta med stoisk ro. For det første skal man være bra steinhard i troen om man synes Giske kommer bra ut av denne filmen, og når hovedpersonen selv allerede har gått ut og kritisert det endelige resultatet, blant annet at han ikke har fått komme med tilstrekkelig tilsvar på all kritikken han mottar, kan nok regissøren slappe av på akkurat den biten.

Ironisk nok er det akkurat samme mantra rundt flere av de varslene han mottok, og som bare økte i antall. Unnskyldningene hans i offentligheten var av det dulgte slaget, selv til dem som hadde motet til å ta støyten det var å stå frem. Det var beklagelser for at andre hadde opplevd noe beklagelig, mer enn det var et ønske å om å se sin egen rolle og oppførsel i et problematisk lys. Det var heller pressen. Kildekritikk. Politisk maktkamp. Oslo-eliten. Høyresiden i partiet. Alle de andre. Selvrettferdighet mot serier av varsler.

Det er også veldig interessant å være med ham i Trøndelag, og se hvor sjukt populær han er (var, iallfall) blant sine egne. «Hainn Trond» er deres mann uansett, han er grasrota og han må ikke la seg stoppe. Gamlinger som sier at han ikke må la seg knekke av noens vendetta, at det der hadde ikke vært noe problem før i tida og så videre. Han applauderes frem der han kommer, og den drevne retorikeren leverer varene tilbake i form av velskrevne taler og joviale kaffeprat-seanser.

Filmens mer corny seanser er de hvor den høye mannen sitter krokrygget inni verdens minste campingvogn og snakker fortrolig med både kona og kjenninger, mens Bustnes skyter inn noen vriene spørsmål.

Nærbildene av kona som trøster ham når det røyner på som verst vekker selvsagt sympati. Den mediestormen han og familien sto i da er det ikke mange andre i landet som noen gang vil oppleve, uansett hva de gjør. Men det er samtidig viktig å huske hvorfor det ble sånn.

Vitnesbyrdene til Ellen Reitan, Sunniva Andreassen, Tonje A. Bakke og Sandra Skillingsås er vonde å høre på, og gir et trist og ekkelt innblikk i en ukultur som har bredd om seg i hele politikken, der maktpersoner har fått så mye politisk og symbolsk makt at de i stedet for å forvalte den klokt og fornuftig har misbrukt den ved å trakassere unge kvinner, attpåtil i egen partiorganisasjon, og gjerne i kombinasjon med masse alkohol.

Det virker ikke engang som Giske selv skjønner at han har vært en del av dette, altså at han tar innover seg hva metoo er for noe, for han fortsetter bare å lime seg til håpet om viktige verv i partiet. Derfor blir «Trond Giske - Makta rår» en viktig dokumentasjon på hva som skjedde da metoo omsider feide inn i Norge, og til slutt også i Trøndelag.

Det er mye snakk om det store fallet til politikerne som har mistet verv og blitt taburett-vingeklippet i kjølvannet av metoo. Mon det, men det er varslerne som har betalt den høyeste prisen, og det er tomrommet fra deres exit i politikken som burde bekymre. Og dette var bra å bli minnet på om igjen.