Av Henning Howlid Wærp, professor i nordisk litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet

Liv Lundberg, født i Bardu i 1944, var lyriker og romanforfatter, essayist og gjendikter. Hun var også den første lederen av Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, fra 1993 og tjue år fremover. Etter hvert ble hun professor i skrivekunst. Det var her jeg ble kjent med henne og hadde gleden av å arbeide sammen med henne, i fire år.

I 2003 tok Liv initiativ til å lage et påbyggingsstudium til forfatterstudiet. Det ble etablert. I 2005 fikk hun igjennom å utvide forfatterstudiet fra 30 til 60 studiepoeng, altså fra et halvårsstudium til et helårsstudium. Siden har det blitt ytterlige utvidet. Liv sørget alltid for å leie inn noen av de fremste nordiske forfattere innen ulike sjangre til å være gjestelesere av studentenes tekster.

Hun var en streng lærer, med direkte tilbakemeldinger. «Er det ingen av dere som leser aviser eller ser på nyheter?» spurte hun en gang etter å ha lest seg gjennom studentenes tekster. Jo visst skulle man bruke egne erfaringer og sin egen bakgrunn, men i møte med en omverden. Og skrev man om følelser eller stemninger, måtte de beskrives og ikke påstås.

Forfatterstudiet i Tromsø er samlingsbasert. Det var viktig for henne å ikke lage en klikk. Studentene skulle bo rundt i landet på sine hjemsteder, for så å samles i Tromsø på helgesamlinger. Med det ville hun unngå skoledannelse eller en viss felles skrivestil.

Hva gjorde man på samlingene? Leste hverandres tekster, kommenterte og kritiserte. En kompetanse fra forfatterstudiet ble derfor også å bli en god leser, ikke bare en god skriver. Øve på å formulere det man mente om en tekst. Videre lærte studentene å skrive i ulike sjangre: novelle, poesi, prosa, essay og dramatisk tekst. Med det fant flere seg selv i annen sjanger enn de hadde trodd i utgangspunktet.

Liv insisterte på at inspirasjon sjelden kommer, men ofte kan lages. Man trenger ikke sorg eller rødvin for å skrive skjønnlitteratur, bare noen rammer: en oppgave og et begrenset tidsforløp. Samtidig at diktning var noe mer enn teknikk. Form er ikke alt. En tekst må ville noe. Det viste hun til fulle i sin egen diktning.

Jeg har aldri hatt det så gøy på jobb som de fire årene jeg underviste sammen med Liv Lundberg. Selv om det også innebar å sitte i klasserommet klokka ni en søndag morgen. Fest og moro om kvelden, jo visst, men tilstedeværelse dagen etter. Disiplin. Samtidig tror jeg alle studentene vil huske henne som en venn.

Mitt lesetips for å minnes henne: Når jeg ikke hører hjemme, Livs siste diktsamling, fra 2008. Her er hun både i hjembygda Bardu og rundt omkring i verden. Rett og slett veldig gode dikt.