Begrepet «fotballdrama» har blitt en slitt klisjé. Men dette var virkelig et drama.

BLOGG: Og alle tre aktene mellom Liveprool og Tottenham kom på slutten av kampen.

Kampen mellom Liverpool og Tottenham hadde det aller meste.  Foto: NTB Scanpix

fotball

Diskusjonstema ble, naturlig nok, dommeravgjørelsene som påvirket eller avgjorde kampen, alt etter hvilket ståsted en ser det fra. Min påstand er at det overskygger noe som også burde blitt diskutert like heftig: Ble Liverpool for feige?

De første 45 minuttene handlet nemlig om et hjemmelag som gjorde det de gjør da de er på sitt ypperste. Et kollektivt press som er så intenst at det nesten bærer preg av et overfall på ballen, og på den spilleren som er uheldig nok til å ha en annen farge på drakta, og eie den samme ballen. Aller mest intenst er presset de første sekundene etter balltap. Samtidig var bevegelsene offensivt todelte. De fremste spillerne stakk inn bak Tottenhams bakre ledd, samtidig som det kom "ettertrykk" bakfra, med å fylle opp mellomrom og siderom på begge sider.

Enklest når man ligger under

Summen av dette ga et spill som påfallende ofte gjorde at ballen befant seg på gjestenes halvdel. Da lagene ruslet inn til pause var det vrient å se for seg det kampbildet som skulle komme.

De siste 45 minuttene var nemlig en helt annen affære. Mye av æren for det skal gå til Pochettino og hans strategi. Men egentlig er en managers jobb som kampleder aller lettest når laget ditt ligger under.

På 0–1 har du knapt et valg. Du må ta risiko for å endre maktbalansen. Det eneste du trenger vurdere er hvor stor risiko du skal ta. Det er den manageren som står ved siden av deg, han som har 1-0, ikke 0–1, som har dilemmaet.

Spør hvilken som helst manager i hele verden, og svaret du får vil være nesten identisk. Det er når du leder med ett mål, og kampen bikker mer enn halvspilt, det er det som skiller mesterhjernene fra "nesten-hjernene". Det er de som makter å forvalte stillingen på en måte som gjør at det er større muligheter for å øke ledelsen enn å tape den- det er de som over tid står igjen som vinnere.

Klar endring

Der feilet Klopp i kveld, etter min mening. Ok, det er godt mulig han og hans røde uansett hva de hadde forsøkt hadde opplevd samme kampbilde etter pause, men det var likevel mulig å se en klar endring av strategi på flere punkter målt mot de første 45 minuttene:

  • Det kollektive presset ble satt lavere
  • Egne kantspillere fulgte motstanders backer langt dypere etter pause enn før
  • Gjenvinningsspillet ble halvhjertet målt mot det som var i starten av kampen
  • Færre spillere tok helhjertede offensive løp
  • Etter at ballen ble vunnet ble det spilt med så lav risiko at den ble mistet nesten umiddelbart litt for ofte

Så kom formasjonsbyttet mot slutten. Inn kom en ekstra midtstopper, ut gikk en spiller som hadde fungert som en del av et pressledd på midtbanen.

Resultatet av alt dette var en ting: Det ble baktungt.

En ting er å slippe et lag av ganske gode spillere nær eget mål. Et helt annet scenario er å slippe Tottenham, med deres offensive arsenal, til det samme. Det måtte ikke gå galt, men etter min mening økte det sjansen for at det ville gjøre det.

Galt gikk det, i den forstand at tre poeng ble ett. Tottenham fortjente det etter andre omgang. Den var mesterlig. Jeg står likevel på at Liverpool kan skylde seg selv i ganske stor grad.

Straffesituasjonene, slik jeg så dem:

Den første mener jeg må være offside, og sånn sett ikke burde blitt gitt.

Den andre mener jeg er helt riktig.

Det letteste å bli enige om er likevel at dette var en strålende fotballkamp- igjen. Det har vært mange av dem i Premier Leagues toppkamper denne sesongen.

fotball