«Brun er fargen som får Brann til å skjelve»

BLOGG: Hjelpe meg så svakt Brann spiller når de møter lille Mjøndalen, skriver Doddo.

Her fortviler Branns Fredrik Haugen etter 0–1-tapet for Mjøndalen  Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

fotball

Brunt er fargen er fargen som får Brann til å skjelve. Brunt er fargen som får Brann ned i knestående, kun minutter etter at en kamp er blåst i gang.

Brunt er fargen som får Brann til å opptre uten selvtillit, uten samhandling og uten klasse. Brunt er fargen som får frem det aller verste i Brann.

Brunt får Brann til å rykke ned, både én og to ganger, og det sender Brann ut av cupen, både på hjemmebane og bortebane. Brunt får oss til å gremme oss over vårt eget lag. For hjelpe meg så svakt Brann spiller når de møter det lille laget fra det lille tettstedet, Mjøndalen.

Det endelige beviset på bruntrøyens makt over Brann fikk vi i cupens fjerde runde. Selv om Brann måtte spille på bortebane, skulle en kamp mot lag nummer ti i 1. divisjon, være grei skuring. Men det ble det ikke, det ble et mareritt.

Det startet riktignok slik det skal starte, med Branndominans. De var de i rødt som styrte kampen, uten at Mjøndalen skalv av den grunn. Spillet til Brann var så omstendelig og så sakte at lukten av hjemmeseier vokste for hver støttepasning Sivert Heltne Nilsen slo.

Eduardo «Doddo» Andersen blogger om Brann for Bergens Tidende.  Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

Mjøndalen ventet på den rette kontringsmuligheten, og den fikk de servert av Kristoffer Barmen. Tversoverpasningen han slo i det 23.minutt var av den typen som Lars Arne Nilsen får raserianfall av. Den resulterte ikke i mål, men det påfølgende angrepet ga Mjøndalen blod på tann; ideen om cupavansement slo rot.

Og ikke så lenge etterpå kom mål som hadde ligget tjukt i luften.

Brann hadde mer enn en omgang på reise seg, men det klarte de aldri. Spillet var blottet for kreativitet og samhandling. Kun en gang var det fare på ferde foran Makani i Mjøndalens mål. Fredrik Haugen fikk sjansen til å utligne da det var fem minutter igjen av ordinær tid. Fra fem meters hold kunne han trille ballen til venstre for keeper, eller til høyre for keeper. Han gjorde ingen av delene.

På kort tid har Brann gått fra tabelltopp til cupflopp. Alt håp om gull er radert bort. Europacup-kamp mot Everton er en fjern drøm, og avstanden til Ullevaal har aldri vært lenger. Det store spørsmålet er: Hva er det egentlig som har skjedd med Brann i sommer?

Piotr Leciejewski har vært skadet, men i buret har Alex Horwath vært stabil og god. Daniel Braaten har også vært ute, men erstatteren hans ble nettopp kåret til månedenes Brann-spiller.

Branns fall handler om en kollektiv svikt, og når en stor gruppe av spillere svikter samtidig, så er det treneren som må ta ansvar. Lars Arne Nilsen har vært en velsignelse for klubben, og han har fått velfortjent ros. Nå må han tåle ris. Han har aldri vært spesielt god på å motivere sitt publikum (”vi er fornøyd med uavgjort”. Den siste tiden har han heller ikke evnet å motivere sine spillere. For det er vel ingen som påstår at de elleve som startet Isachsen Stadion så motiverte ut? Han har heller ikke klart å gjøre de nødvendige endringene, og han har ikke klart justere taktikken. Før traff han alltid med byttene. Nå bommer han konsekvent.

I tiden som kommer må han og resten av Brann-apparatet ta grep, ikke minst på overgangsmarkedet. Ja, vi har mange dyktige spillere, men de trenger konkurranse. Klippekortene må inndras.