«Det er fotballens magi i et nøtteskall»

KOMMENTAR: Bragder skal belønnes, tabber skal straffes, skriver Ola Bernhus.

Lillestrøms Mats Haakenstad og Vålerengas Samúel Kari Fridjónsson i duell.   Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

fotball

Lillestrøm rotet bort et nesten opplagt mål, og Vålerenga kontret med seiersmålet fem minutter på overtid. Disse lagene skuffer aldri når de møter hverandre.

Det var godt gjort av matchvinner Bård Finne, det var meningsløst av Lillestrøms Ifeanyiu Mathew (ellers lagets bestespiller) da han ikke spilte til en fullstendig ledig Ebiye Moses foran mål.

Slik skal det være i fotball. Bragder skal belønnes, tabber skal straffes. Noen ganger er det forskjellen på null og tre poeng.

Disse kampene er alltid spesielle. Om ikke velspilte, så i hvert fall jevne og spennende, ofte til siste slutt. Og enda mer denne gangen.

  • Se høydepunkter fra derbyet i videovinduet under:

Klare planer

Omtrent slik skulle denne kampen være, rent taktisk:

Vålerenga med offensivt utgangspunkt, pasninger og bevegelse, varierende tempo, skape rom og plass foran Lillestrøm-målet, ønske å ha ballen, Sam Johnson på rett plass, effektivt.

Lillestrøm med startblokkene festet langt tilbake på banen, kompakt forsvar, like at de andre har ballen, full fart og full kraft når ballen er vunnet, presse frem sjanser, håpe at en eller annen finner en målsjanse.

Akkurat sånn ble det, med en viktig forskjell. Lillestrøm kom nesten aldri stormende i den førte omgangen. For dem kokte det ned til dette: Kunne de rive opp Vålerengas spill?

Jo, i starten i hvert fall. Ikke at det hjalp stort, for Lillestrøm-spillerne sendte ballen til motspiller gang på gang.

Aftenposten-kommentator Ola Bernhus.   Foto: Vegard Grøtt

Feil mann, LSK

I fjor var det ingen lag som sendte flere feilpasninger enn LSK, ikke i hele Norden, ifølge statistikerne. Når mer enn hver tredje pasning slår feil, er det ikke lett å etablere et angrepsspill. Det er ikke det som er Lillestrøms stil heller. Pasningsfotball får andre drive med, og slik ser det ut i år også.

Likevel – trener Arne Erlandsen må ha vært forferdet over hvor lett hans spillere mistet ballen.

Vålerenga var best gjennom hele omgangen, Lillestrøm kom sjelden i gang med noe.

Men sjanser som ikke gir mål, teller ikke, og den største fikk Lillestrøm. Gary Martin var alene igjennom da linjemannen feilvinket for offside. Så lite skulle til så lenge VIF-overtaket ikke skapte nok rabalder foran LSK-målet.

Mens vi ventet

Sjansefattig, skuffende, kjedelig i første omgang? Nei, spenningen var dirrende nærværende så lenge den ene sjansen, den ene detaljen, kan bestemme alt. Det er fotballens magi i et nøtteskall, hvert angrep kan være avgjørende fordi det lages så få mål.

Men her luktet det både svette og null-null, 32 pluss ville neppe gi oss mer intensitet i andre omgang.

Men det var de VIF-trener Deila ba om. Lillestrømlingene måtte jo være slitne, mente han.

Bård Finne avgjorde for Vålerenga på overtid mot LSK.   Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

De reiste seg

Det ville vært naturlig – hvis man glemte at Lillestrøm hevder å være best trent av alle. Nå begynte de å sende mye folk i angrep, og Frode Kippe var nær ved å score. I minuttet etter var det Sam Johnsons tur foran det andre målet, og hvem var det som snakket om kjedelig?

Det var muligheter foran begge mål, og det var bare å glemme alle tanker om Lillestrøm som et defensivt lag med bare feilpasninger. Alt ble bedre med en mer offensiv innstilling, også pasningene traff oftere.

Kampen var blitt jevn. Duellvinner Frode Kippe og smarte Ifeanyi Mathew førte an mot et Vålerenga med jevnere mannskap og en farlig spiss, Sam Johnson.

Det var liv og røre, helt til Bård Finne skjøt i stolpen på overtid, og Lillestrøms Mathew kontret med sin uforståelige avslutning der alt lå an til scoring. Og seier.

Vålerenga mot Lillestrøm – alltid noe spesielt. Det er ikke lett å glemme denne kampen heller. I hvert fall ikke for elleville og fortvilte patrioter.