«Det er på tide at fotballspråket blir forståelig og meningsfullt igjen»

KOMMENTAR: Snakk til folk flest – ikke over dem, oppfordrer iTromsøs sportsleder Rune Robertsen.

Tidligere landslagstrener Per-Mathias Høgmo, til høyre, fotballpresident Terje Svendsen og konstituert generalsekretær i NFF Kai-Erik Arstad på onsdagens pressekonferanse der det ble offenlitggjort at Høgmo trekker seg som landslagssjef.  Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

fotball

Uforståelige ord og selvfølgeligheter fra trenere og ledere er i ferd med å endre fotballens ansikt til det verre. Det er på tide å snakke til folk flest – ikke over dem. Ord og uttrykk få forstår, er i ferd med å skape en fotballelite ingen er tjent med.

Man kan tro at etterlysningen av en forenkling av fotballspråket henger sammen med Per-Mathias Høgmos avgang som landslagssjef tidligere i uka. Det er ikke tilfelle. Høgmo er riktignok en kjent representant for vanskelig tilgjengelig språk med sine mange uttrykk.

Rune Robertsen. 

Allerede måneden etter at han ble ansatt i september 2013 hadde VG grepet tak i hvordan «Høgmos språk forvirret selv landslagsspillerne». Ifølge saken trodde en spiller at innovativ betydde at kantene skulle trekke innover i banen. Kapasitetsdimensjon, blokkforflytning, teambuildingskonsept, balanseprinsipp og flytsonemodell var andre eksempler på ord i Høgmos vokabular.Og når en leder som Høgmo representerer en slik ordbruk, er det ikke vanskelig for andre i samme organisasjon å legge seg på samme linje. For Høgmo er langt fra alene om å bruke et språk langt fra alle skjønner.

I det stille er ord som evaluering, prosess, evalueringsprosess og optimalisering blitt dagligdags hos ledere innenfor fotballen – og dermed i spaltene. Også lokalt i Tromsø er det på Alfheim blitt normalt å høre ord som mulighetsbilder, caser og spillerlogistikk.

En annen lignende «sykdom» innenfor norsk fotball er alle de som kveler interessen gjennom å bruke intervjutiden sin på å levere selvfølgeligheter. Ikke bare er det kjedelig å høre på. Det er direkte ødeleggende for å skape økt interesse for norsk fotball.

Direkte befriende

Frittalende spillere og trenere er derimot befriende. Det er direkte deilig å høre en spiller som Rosenborgs Pål André Helland i pressesonen etter en kamp. Gi oss flere som han i alle klubber.

Slike folk blir profiler og gir byen de spiller i noe å snakke om i lunsjen. Profiler skaper også en oss mot dem-følelse som er gull verdt for en fotballklubb. Det betyr mer engasjement og mer penger i kassa.

Jeg forstår at spillere og trenere ikke kan levere forsidetitler i hvert eneste intervju, men det kan være verdt å tenke over hva man faktisk forsøker å si til supportere og andre som følger klubben gjennom media. Det er nemlig lov å være mer kreativ enn å komme med svar som «neste kamp blir tøff» eller «vi må løfte oss».

Som kommentator og journalist skriver jeg og mine kolleger i pressen artikler for leserne våre hver dag. Mer enn en gang har jeg selv gått i fella og brukt språk som er for vanskelig, eller selvfølgeligheter som ikke gir mottakeren noe. Vi må hele tiden forsøke å forbedre oss selv i jobben for å viderebringe til mottakeren hva intervjuobjektet vårt mener.

Færre hører etter

Dessverre er det mange idrettsledere – særlig innenfor fotballen – som gjør jobben utfordrende. De har laget sitt eget språk fylt med merkelige ord og selvfølgeligheter.

Konsekvensen er at færre hører etter, og til slutt blir vedkommende ganske irrelevant.

Klar tale er å anbefale i en mediehverdag som går stadig raskere. Da blir man lagt merke til.

Alternativet er å optimalisere prestasjonskulturen til en best mulig flytsonemodell i forhold til mulighetsbildene for å bli en case i spillerlogistikken inn mot neste kvartals evalueringsprosess.