«Det er stilig at Rosenborg tar risikoen»

KOMMENTAR: Rosenborg-lederne risikerer å fremstå som stormannsgale tullinger. Men Ola Bernhus mener det er riktig å ta sjansen.

Ivar Koteng, er styreleder og Rosenborgs sterke mann. Nå har han sparket treneren, og kommentator Ola Bernhus synes det er riktig å ta risikoen.   Foto: Wold, Ole Martin / NTB scanpix

fotball

Vi må anta at det ligger solide fotballfaglige vurderinger bak beslutningen om å sende Kåre Ingebrigtsen på dør. For Rosenborg er det ikke bra nok å være best i Norge, og styrets vurdering er at Ingebrigtsen ikke er den som kan løfte laget opp på et nytt nivå.

Det er en tøff vurdering. Fotballfolket er rasende, med et befriende unntak for Nils Arne Eggen. Han har sett det som alle prater om, og som styret nå tar konsekvensen av. Rosenborg har vært fotballmessig på nedtur de siste månedene. Det gjelder treneren også, han har stått frem som mer gretten enn nytenkende.

Kommentator i Aftenposten, Ola Bernhus.   Foto: Vegard Grøtt

Ikke nok å være best i Norge

Å være best i Norge, det er til å gjespe av i Trondheim. En treners prestasjoner må ses i forhold til forventningene.

Sandefjord, Start, Strømsgodset og Lillestrøm byttet trener i håp om å overleve. Rosenborg tenker større. De trosser den holdningen som gjelder i norsk fotball, at vi er gode nok.

Lykkes de ikke, kan kritikerne stige frem igjen og hovere. Foreløpig bør de holde seg i ro og applaudere RBK-ledelsens ambisjoner.

En komplisert jobb

Det sparkes trenere i ett sett – og slik vil det fortsette. Treneren må ta ansvar når det går dårlig, i Rosenborg må han ta ansvar for at det ikke går ekstra godt.

Ingebrigtsen har gjort manns jobb, det er alle enige om. Men å trene en profesjonell fotballklubb, det krever lederegenskaper langt ut over det alminnelige.

Trenerens jobb er å skape et vinnerlag ut av 22–25 spillere som har forskjellige forutsetninger, gjerne forskjellig nasjonalitet og ofte forskjellig språk. De som ikke er blant de 11, er misfornøyde og ser med skepsis på det treneren og klubben foretar seg.

Rini Coolen overtar som RBKs midlertidige hovedtrener etter Kåre Ingebrigtsen avgang.   Foto: Wold, Ole Martin / NTB scanpix

Treneren skal bygge opp laget taktisk, gjøre hver spiller (også han som ikke får spille) mentalt kvalifisert, være i førstelinjen som personalbehandler, være klubbens viktigste PR-fjes og forklare alle nederlag på en slik måte at ingen kan angripe ham.

Etter to-tre tap begynner praten og undermineringen. Spørsmålene blir skarpere, de misfornøyde får grobunn.

Og kameraene står rett på – før, under og etter kampene.

Treneren får ansvar og skyld, selv om han ikke kan ha kontroll over alt som skjer, langt ifra. Forfølges han av uflaks, som ofte skjer, vil han snart bli erklært udugelig, farvel.

Alltid noen som vil

Og likevel er det noen som ønsker et slikt yrke. De brenner etter å vise sin fotballkunnskap og utvise lederskap i særklasse -. med store muligheter for å feile. Selv verdens ledende trenere får sparken av og til, uten at de plutselig er blitt dårligere enn de var.

Trøst: De får snart jobb igjen, for det er alltid en klubb som sparker treneren og trenger en ny.

Kåre Ingebrigtsen var mannen som kunne gjenreise Rosenborg for fire år siden. Det gjorde han. Siden har han fått alle muligheter, med et innkjøpsbudsjett som har sprengt alle norske rammer.

Men Rosenborg er ikke bedre, bare gode.

RBK-styret vil noe mer med sin klubb. De ønsker et lag som spillemessig er tilpasset de kravene som stilles fremover. Det bør vi alle applaudere. Hvem i norsk fotball skulle kikke oppover om ikke Rosenborg?