«En etterlysning til toppfotballsjefen: Nå må du vise vei, Semb»

For mennene har det gått dårlig lenge. Nå skranter kvinnene også. Hva sier du til det, toppfotballsjef Nils Johan Semb?

Toppfotballsjef Nils Johan Semb må vise vei ut av fotballmørket, skriver Ola Bernhus i sin kommentar i kjølvannet av Norges EM-fiasko. Her er Semb fotografert i Nederland.   Foto: Berit Roald, NTB Scanpix

fotball

KOMMENTAR: Norsk kvinnefotball går ikke under etter alle tapene, og norske fotballinteresserte blir ikke søvnløse. Men siden NFF har EM- og VM-sluttspill som mål for sine landslag, og siden NFF faktisk har en ansatt som har tittelen toppfotballsjef, får vi ta dem på ordet.

Det betyr at vi må sende ut en etterlysning etter toppfotballsjefen.

Han har ikke direkte skyld i noe av det, hverken herrelandslagets mangeårige traurigheter eller kvinnelandslagets nedtur de siste sesongene. Han har rett når han peker på at det utvikles for få gode spillere rundt i klubbene.

Men han bør være mannen som viser vei ut av uføret. Hvis han kjenner den.

Slik svarer Nils Johan Semb:

Hører ikke mye

En toppfotballsjef må være en av rikets mest fotballkyndige menn. Det ligger i tittelen. Det tror vi Semb er. En toppfotballsjef har også fått utdelt en talerstol. Den kan han bruke bedre.

Aftenpostens kommentator Ola Bernhus.  Foto: Dons Signe / Rekaa Tone

Nils Johan Semb gjør sikkert en god jobb internt. Men vi her ute hører ikke mye fra ham.

Hvorfor øser han ikke av sin kunnskap og forteller fotballnasjonen hvordan Norge igjen skal bli blant de bedre i Europa?

Hvorfor holder han ikke flammende og inspirerende foredrag om hva som nå skal gjøres?

Resultatene viser jo at vi må gjøre noe helt annet, og det må en toppfotballsjef hjelpe til med.

Nils Johan Semb (t.v.) og landslagssjef for kvinnelandslaget, Martin Sjögren, under EM som endte i norsk nedtur.  Foto: Berit Roald, NTB Scanpix

Litt dårligere i alt

Jeg mener jeg har fulgt godt med i norsk fotball, selv om jeg ikke vanker på Ullevaal og derfor må nøye meg med det jeg hører, leser og ser på banen. Jeg hører også, fra NFF-folk, at det gjøres mye godt arbeid i forbund og krets, landslagsskolen er ett av tiltakene. Jeg ser også at det diskuteres hvor mange lag vi skal ha i øverste divisjon, for begge kjønn.

Men jeg kan ikke se at dette på noen måte vil avhjelpe selve problemet. Norske fotballspillere er litt dårligere teknisk, litt svakere taktisk, litt tregere, litt mindre utholdende, litt mindre konsentrerte i avgjørende situasjoner, litt svakere i duellene. Over tid betyr dette: for dårlige.

Javel, hva har denne kjekkasen av en skribent å foreslå da?

At vi henter erfaring fra tidligere norske idrettsbragder. Et tilbakeblikk trenger ikke være bakstreversk.

Det norske herrelandslaget har slitt i motbakke i mange år. Her fra 1–1-kampen mot Tsjekkia på Ullevaal med Tarik Elyounoussi (midten) og Alexander Søderlund i aksjon.  Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

Ville ideer som funket

Det er lettest å kikke tilbake på håndballjentene, som i begynnelsen av 80-årene hadde degenerert til C-nasjon. Østeuropeerne var uslåelige, alt så håpløst ut.

Så hentet Håndballforbundet inn en ganske uprøvd trener, Svein Tore Jacobsen, med helt nye ideer. Ville ideer.

Nye og unge spillere ble funnet frem. Spillere som hadde trent to-tre ganger i uken begynte å trene to ganger om dagen. Det ble terpet tekniske detaljer til spillerne nesten spydde, men ingen ble så uvel at de ikke likte det. De elsket det, de fikk det til.

Taktisk drilling, om att og om att, gjorde spillerne tryggere og lurere. Etter noen år var det norske laget sprekest og smartest, de østeuropeiske landene virket tunge og kjedelige. Snart var alle beseiret, i EM 1986 ble det bronse og høsten 1987 ble den siste, Sovjetunionen, gjort unna.

Norge trengte ikke å være redd for noen lenger. Og vi hadde bevist at det ikke var nødvendig å være verdens største håndballnasjon, det var nok å være den mest profesjonelle. Aldri før hadde disse spillerne hatt det så morsomt med håndballen.

Det ble null poeng, null mål og rett ut for Norge i EM i Nederland. Her etter tapet for Danmark mandag.  Foto: Berit Roald, NTB Scanpix

Fjas er kjedelig i lengden

Gjelder ikke dette for fotballen også? Det er sørgelig å lese hva Solveig Gulbrandsen og Ada Hegerberg forteller om nivået på jentetreningen i klubbene. Det er mest fjas, sier de.

Men fotball er som alle andre ferdigheter, den er morsomst når man er flink. Kanskje mer og bedre trening er svaret på det meste – både på hvorfor landslagsnivået synker og på hvorfor så mange jenter faller fra når de kommer opp i tenårene.

Fjas er egentlig kjedelig i lengden, men fremgang er gøy.

Det vil ta noen år før vi er i verdenstoppen igjen. Men vi har en toppfotballsjef til å peke ut veien.

Vi venter bare på at han tar ordet så det høres her ute, blant klubber og kretser, hos hver enkelt spiller, hos alle oss som er interessert.

Lykke til!