«Han ble min største mentor»

Minneord: Med Bjørn Hansens bortgang har norsk fotball mistet en fantastisk fagperson - og et fantastisk menneske.

Bjørn Hansen var Norges assistenttrener da landslaget slo Brasil i Marseille i 1998. 

fotball

If you have to tell you are - you are NOT.

Det engelske ordtaket oppsummerer mye av Bjørn Hansen.

Han fremhevet aldri seg selv, selv om han mer enn de aller fleste hadde mange grunner til å gjøre det.

Det nærmeste jeg har hørt han komme til å gjøre det, var en kveld da han i godlune fortalte historien om da Thorbjørn Jagland ringte Nils Arne Eggen i et forsøk på å gjøre sistnevnte til kulturminister.

Eggen takket høflig nei, men snudde seg noen sekunder etter å ha lagt på røret til sin assistent i samme rom, Bjørn Hansen.

– «Men dævven Bjørn, du koin jo ha tatt det, du», utbrøt mester Eggen.

Nils Arne Eggen og Bjørn Hansen jobbet tett sammen i flere år.  Foto: Johansen, Erik

Historien forteller ganske mye om tilliten sjefen hadde til sin assistent, eller snarere sin medtrener.

De var nemlig det de var, parhester som utfylte hverandre. Hvordan Rosenborgs historie hadde sett ut uten Bjørn Hansens bidrag vet ingen. Det er all grunn til å tro at den neppe ville vært i nærheten av så suksessrik.

Bjørns kunnskaper var enorme. Hans arbeidskapasitet var det samme. Det fikk jeg oppleve på nært hold.

Jeg ble kjent med Bjørn i 1990 da jeg fikk jobben som hans assistent på aldersbestemt landslag det året. I ettertid er det litt rart å tenke på at jeg har vært assistent for mannen som mer enn noen skulle bli den perfekte assistent for andre.

Lars Tjærnås, fotballekspert, venn og kollega av avdøde Bjørn Hansen.  Foto: Borgen Ørn E

At han var fenomenal også i rollen som hovedtrener er lett å bevitne, om noen skulle være i tvil om det.

I årene som kom ble han min sjef og leder da han ble øverste ansvarlig for spillerutvikling i landet, der seks av oss hadde ansvar for hvert vårt distrikt.

Jobben han gjorde i den rollen er lite kjent. Kanskje er den likevel den aller viktigste han har gjort for norsk fotball.

Bjørn hvilte aldri. I de årene var det knapt en bygd eller by som ikke fikk besøk av en energisk og inspirerende mann som i løpet av en kveld trollbandt alle som hørte, og lot de sitte igjen med påfyll av kunnskap. Hans bidrag til å skolere lokale trenere i klubber og kretser de årene la veldig mye av grunnlaget for norsk fotballs storhetstid.

Selvsagt var det Bjørn som Drillo ønsket seg som assistent da Arne Larsen Økland takket for seg på A-landslaget.

Det perfekte assistent er en som har maksimal kunnskap, og minimalt markeringsbehov. Akkurat slik var Bjørn Hansen.

Han ble min største mentor, og en viktig samtalepartner i alle år etter det.

Helt til det siste kunne en av oss ringe eller sende melding for å diskutere fag.

Bjørn forble nysgjerrig og søkende helt til det siste. De beste er sånn. De kan så mye, men er opptatt av det lille de ikke kan, fremfor å fremheve sin egen kunnskap.

Bjørn var aldri belærende. Gjennom alle årene jeg kjente han hørte jeg aldri at han snakket nedsettende om noen. Han var grenseløst lojal overfor de han jobbet med.

Var han uenig med sine medtrenere i noe kunne de være hundre prosent sikre på at han tok det med dem, aldri med andre. Der folk som var mindre helstøpte kunne vaklet, eller falt for fristelsen til å score egne poeng, sto Bjørn støpt i fjell.

Den litt mindre kjente siden av Bjørn var hans lune og varme humor. Han hadde nesten alltid en replikk på lur, lavmælt, uten brodd mot andre, men med stilsikker humoristisk sans. Han var en person det var umulig ikke å like.

Hans store hjerte opplevde jeg mange ganger. Da jeg skrev bok for noen år siden om seieren mot Brasil i Marseille var beskjeden klar: «Du kan få bruke mine album med mine bilder fra mesterskapet».

Da jeg spurte om jeg skulle komme opp og hente dem, fikk jeg klar beskjed om han tok dem med seg ned til Oslo. Bjørn tok de tyngste løftene for at andre skulle løfte litt lettere.

Typisk nok likte han aldri å snakke om sine egne plager eller sykdom de siste årene. Han hadde det alltid bra, det var alltid bare noen småplager, ikke noe alvorlig, ifølge han selv.

Det skapes ikke mange mennesker av hans format. Han etterlater seg et gigantisk tomrom i norsk fotball, både på toppen og blant grasrota, den han var levende opptatt av. Tankene går til hans nærmeste familie. Jeg snakker garantert på vegne av hele norsk fotball når jeg sier tusen takk for at vi fikk lov å «låne» Bjørn av dere i alle disse årene. Hvil i fred!