Hareide hardt ut etter Carew og Riises krangel: – Idiotisk lederskap

I en ny bok reagerer Åge Hareide (65) på måten konflikten – som skapte bølger i Fotball-Norge i 2003 – ble håndtert.

Åge Hareide fikk overbevist John Carew om å returnere til landslaget – rundt et halvår etter den famøse krangelen med John Arne Riise. 29. mars 2004 ble forsoningen markert da landslaget var i Beograd i Serbia.  Foto: Olav Olsen

fotball

– Jeg vil kalle det hele idiotisk lederskap. Fra ledelsen i Fotballforbundet, fra landslagstrener til staben rundt. Det var mange fornuftige folk som burde ha håndtert det på en mye mer voksen måte enn å overlate ham til seg selv.

Det sier Åge Hareide i biografien Åge Hareide – Et fotballiv, skrevet av Arild Stavrum.

Hareide snakker om etterspillet til de berømte slagene i Drammen.

Rant over for Carew

8. september 2003 skjedde det som skulle skape bølger i Fotball-Norge.

Det norske landslaget var tilbake i Norge etter tap i EM-kvalifiseringen for Bosnia-Hercegovina. Spillerne hadde akkurat trent på Marienlyst i Drammen, og nå steg de inn på spillerbussen.

Under treningen var stemningen mellom John Carew og John Arne Riise blitt amper. Det var to av lagets største stjerner.

Krangelen fortsatte på bussen. Og plutselig rant det over for Carew. Han slo Riise.

Det ble bråk. Carew ble sendt hjem fra landslagssamlingen.

Etterpå ønsket han ikke å spille mer for Norge.

Én oppgave trumfet alt

Da Hareide året etter tok over som landslagssjef etter Nils Johan Semb, var én oppgave viktigere enn kanskje noen annen: få Carew tilbake i varmen.

I boken står det at Hareide var irritert over at saken ikke var blitt løst umiddelbart.

– Det er mulig at håndteringen burde vært annerledes, men heldigvis ser det ut til at det har gått bra siden. Utover det har jeg ingen kommentar, svarer daværende fotballpresident Per Ravn Omdal på kritikken om håndteringen.

– Carew var svært sentral og god for Norge på den tiden. Denne saken var naturligvis vanskelig for alle parter, men Carew ble ikke utstøtt fra landslaget. Utover det ønsker jeg ikke å kommentere påstander i en bok jeg ikke har lest, sier daværende landslagssjef Semb.

Åge Hareide og daværende fotballpresident Per Ravn Omdal.  Foto: Richardsen, Tor / SACANPIX

– Det var en veldig vanskelig tid for ham. Han hadde meg og familien rundt seg, men han hadde ikke så mange andre. Han ble utstøtt og følte at landslagsledelsen ga ham skylden for alt som hadde skjedd, sier Per A. Flod, agenten som fulgte Carew tett gjennom hele karrieren.

– Han hadde skværet opp med John Arne på hotellrommet samme kvelden. Så fikk han den ekstrabelastningen, sier han videre.

Hareide reiste til Roma for å overtale Carew om å vende tilbake til landslaget. Hareide presenterte sin plan. Carew skulle ha en helt sentral rolle.

«Carew ble fristet, men hva ville de andre spillerne tenke? Åge sa til ham at han bare måtte reise seg på første samling og beklage det som hadde skjedd. Carew gjorde det og fikk aksept i gruppa igjen», skriver Arild Stavrum i boken.

– John satte veldig pris på at han kom til Roma. Han snakket varmt og godt til John. Det virket, sier Flod.

Vi har ikke lykkes med å få kontakt med Carew mandag.

Stjernedyrkelse viktig del av Hareides metode

At stjernene i et lag skal dyrkes, har vært en sentral del av Hareides trenerfilosofi.

Da han ble landslagssjef for Danmark i 2015, plukket han ut en ledergruppe. Den besto av William Kvist, Simon Kjær, Kasper Schmeichel og – ikke minst – Tottenham-stjernen Christian Eriksen.

Han reiste rundt til hver enkelt av dem. I disse møtene solgte han inn planen som skulle løfte Danmark. Ledergruppen ble med. Derfra var veien til resten av spillerne mye enklere.

«Dette er Åge på sitt aller dyktigste. Han bygger en tett relasjon til de aller beste spillerne, bruker det meste av tiden her, lite på de svakeste», heter det i boken.

Hareide er opptatt av å få stjernene til å skinne, og han er opptatt av at spillerne skal trives. Det skal være lov å kose seg. Frihet under ansvar.

– Noe av det første han la vekt på, var «dansk hygge», sier Christian Eriksen i boken.

Åge Hareide har dyrket frem Christian Eriksen som sin store stjerne på det danske landslaget.  Foto: Gregorio Borgia / TT NYHETSBYRÅN

Mener det vokste frem ukultur

Men har denne strategien en bakside?

Tidligere landslagsspiller Christer Basma mener at stjernedyrkelsen hadde en pris. Han mener at det vokste frem en ukultur.

– Åge ble populistisk. Han hentet de spillerne som kanskje også er dem som dolker deg, for det er ikke lojalitet i dem. Hvem skal gjøre drittjobben? Hvem skal ned og sklitakle, spør Basma i boken.

Forsvarssliteren ga seg etter hvert på landslaget.

Igjen sto et landslag som var nær sluttspill, men som akkurat ikke greide det. I desember 2008 trakk Hareide seg som landslagssjef.

Solskjær: Mye mindre seriøsitet

I fjor kom Adresseavisens sportskommentator Birger Løfaldli ut med boken Landslaget.

Der undersøkte han hvorfor landslaget gikk fra suksess på 90-tallet til langvarig sluttspilltørke.

At kulturen endret seg, er noe som trekkes frem av flere.

– Det ble mye mindre seriøsitet. Færre spillere som var ordentlig interessert i hele fotballfaget, og i å representere Norge, er Ole Gunnar Solskjær sitert på.

Nåværende Molde-trener Ole Gunnar Solskjær reagerte på landslagskulturen.  Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix

– Skjedde noe med kulturen i laget

Løfaldli skrev om at krangelen mellom Carew og Riise ble sett som en del av en større kontekst:

«De to stjernene som skulle løfte Norge tilbake til toppen av internasjonal fotball, ble sett på som bortskjemte, overbetalte, nyrike egoister som satte seg selv foran laget. Slagene i Drammen og Carews fremferd i etterkant kunne ha blitt opplevd som en enkelthendelse, men mange så det i et større perspektiv, som den siste dråpen i et beger som var fullt. Det handlet om den nye generasjonen, om høyere lønninger, om klubbenes økte makt og at landslaget ikke betydde like mye som før. Dette endret maktbalansen og svekket trenerens autoritet.»

John Arne Riise, John Carew og Åge Hareide la saken bak seg foran pressen i Beograd i 2004.  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

– Den største forskjellen fra 1990-tallet var at de største stjernene sto for noe annet. På 90-tallet hadde du stjerner som Rune Bratseth, Erik Thorstvedt og Jan Åge Fjørtoft. Etter 2000 ble det Carew og Riise, som sto for andre verdier, sier Løfaldli nå.

Han mener at landslaget spiller for spiller var minst like gode som på 90-tallet, men at «det skjedde noe med kulturen i laget».

Det skyldtes også ytre faktorer. Fotballverdenen endret seg raskt.

På 1990-tallet gjorde landslaget spillerne til Premier League-spillere. På 2000-tallet var ikke de norske fotballprofilene lenger avhengig av landslaget.

– Utfordringen for treneren er når ledestjernene blir som Carew og Riise. Hvordan du skal håndtere det, er ikke enkelt. Man må finne en balansegang. Det er noe Hareide har vært god på der han har hatt suksess, men kanskje ble det litt for frie tøyler spesielt med Carew og Riise, sier Løfaldli.

Åge Hareide er landslagstrener for Danmark. Bildet er tatt i forbindelse med et intervju om den jobben.  Foto: Stig B. Hansen

Carew gikk fra superspiss til usynlig

Hareide selv erkjenner at det var en annen tid, at det «ble mer og mer glamour og mindre fotball».

I Carew hadde han en spiss som kunne dominere mot verdens beste forsvarsspillere, for så å forsvinne i andre kamper.

I boken tenker Hareide tilbake på en kamp mot Malta. Etter kampen viste han en videosekvens for Carew, der spissen forsvant ut av bildet.

– Jeg spolte og spolte. «John, kan du fortelle meg hvor du er?» Han kom ikke inn i bildet igjen. Ballen ble spilt inn foran mål og havnet ut på andre siden. Fremdeles var ikke John i bildet. Han sto sikkert og snakket med noen på Ullevaal. Men han lo selv, da. Han er jo sånn, John. Verdens snilleste gutt.

Boken om Åge Hareide er skrevet av Arild Stavrum (t.h.), som har spilt under Hareide i flere klubber, som her da de var sammen i Helsingborg og tok svensk seriegull i 1999.  Foto: Anette Friberg, BLR/NTB scanpix