Heltene møtte veggen - og er fortsatt helter

KOMMENTAR: EM-slutt. Hvorfor skal vi være lei oss når islendingene på tribunen var like blide?

Gylfi Sigurdsson og Birkir Bjarnason må innse at EM-eventyret er over. Men hvilket eventyr det har vært!  Foto: John Sibley, Reuters

fotball

FRANKRIKE — ISLAND 5-2

Det gikk verre enn vi fryktet. Men du verden, så morsomt det har vært, ikke minst i de dirrende minuttene før kampen.

Var det mulig at Island ville slå Frankrike også? I så fall kunne vi ha det så godt, vi journalister som aldri lærer at ordene har en begrensning, spesielt superlativene. For nå har Islands bragder latterliggjort språket vårt, om vi ikke har klart det selv tidligere. Slik gikk tankene mens vi klargjorde tastaturet for enda en sensasjon.

Denne kvelden var vi islendinger, alle vi nordfra. Bort med lissom-nøytralitet, bort med journalistiske prinsipper i det hele tatt, her skulle det drives kampanjejournalistikk, kom igjen, stråkarnir okkar , gutta våre!

Hadde ikke de islandske spillerne selv sagt at vi ikke har sett det beste av dem? Hadde ikke svensken på benken sagt at han håpet de ville spille bedre enn mot England? Og hadde Frankrike vært noe særlig bedre enn England i dette EM? Hadde ikke det franske laget vist at de har problemer med å skape målsjanser, også mot semre forsvar enn det islandske?

Vulkandrønn

Ikke ett øyeblikk syntes de synd på seg selv, skriver Ola Bernhus i denne kommentaren. 

Vi våget å håpe på nye vulkandrønn fra tribunen.De kom etter bare åtte minutter, mest for å vekke spillerne. Keeper Hannes Halldorsson hadde allerede vært satt på prøve to ganger, det var naturlig å spørre om det islandske forsvaret hadde fått sprekker i grunnmuren.

Svaret viste seg å være ja. 12 minutter, og ballen gikk inn bak Islands backrekke, den som har vært så uangripelig tidligere. Olivier Giroud løp inn der og scoret.

Også England hadde tatt ledelsen, husket vi. Men det var en forskjell. Frankrike hadde forberedt seg på hva de skulle møte, slikt som England ikke nedlater seg til.

Heltent Frankrike

I det hele tatt var Frankrike foruroligende skjerpet, og en forutsetning for en sensasjon pleier å være at favoritten tar lett på det.

Det gjorde ikke Frankrike på noen måte. Paul Pogba brukte all sin styrke og konsentrasjon da han — praktfullt, det må innrømmes - glefset inn 2-0, det var en sørgelig kveld. Flott fotball gleder ikke når man holder med det mindre flotte laget.

Hva i all verden skulle våre gutter finne på nå? Svaret fantes ikke, viste det seg.

Ingenting å gjøre

For å si det enkelt og brutalt. Frankrike var for gode. 3-0 målet til Dimitri Payet fratok Island ethvert håp. Da Antoine Griezmann vippet inn 4-0 rett før pause, var det bare å endre innstilling i løpet av hvilen.

Nedslående for Island (litt for oss patrioter også), noen drømmer blir ikke virkelighet, takk for innsatsen!

Nå måtte vi koble om og glede oss over det franske spillet. Det hadde jo vært strålende, synd at Island måtte møte dem på en slik kveld. God idrett fortjener sin belønning, og Frankrike ble lønnet rikelig.

Men ennå ikke knekt

Fortsatt var det fotballspill igjen i det islandske laget også. Redusering til 1-4 kom etter vakkert angrepsspill og ditto avslutning av Kolbeinn Sigthorsson. Nå hadde Island scoret i tretten kamper på rad.

Det var godt å bli minnet om det, nå som forsvarsspillet var ødelagt. Giroud headet straks inn 5-1. Men ga islendingene seg? Birkir Bjarnason headet inn 2-5, og det er slikt som kalles målfest. Men fest?

Den var ødelagt. Litt. Men var det ikke herlig å se den gløden islendingene fortsatt mobiliserte når de kastet seg inn i kampen foran mål helt til siste minutt? Ikke ett øyeblikk syntes de synd på seg selv.

Og ikke ett øyeblikk viste islendingene på tribunen noe annet enn kjærlighet til sitt lag. Den deler vi. Det var en stor kveld, tross de leie tallene.