«Herrene» fortjener ikke å vinne over Ada Hegerberg

Kommentar: Ada Hegerberg gikk målløs av banen i EM, men hun fortjener å vinne med sitt varsko om dårlig ledelse.

Hun orket ikke mer av ikke å bli hørt, dårlige forberedelser og uklare målsettinger. Ada Hegerbergs soloopprør fortjener å bli lyttet til med respekt.  Foto: Olav Olsen

fotball

Når du er kvinne i et mannsdominert lederskap, 22 år og modig nok til å gjøre et soloopprør, så fortjener du å bli tatt mer på alvor enn å kalles en ung primadonna. Ada Hegerbergs varsko om at noe er alvorlig galt, fortjener å bli lyttet til med respekt.

At hun har rett, var Norges EM-fiasko beviset på. Så kan man gjerne mene at hun er litt ullen og uklar i kritikken, men det gir ingen rett til å avfeie den som tull og vås.

Kanskje kunne hun formulert kritikken så enkelt som dette: «Jeg er luta lei av at ingen vil høre på meg!»

Det er riktig at ingen er så viktig at hun kan sette seg selv over laget. Men det er enda verre med trenere i idretten – og ledere i næringslivet – som ikke evner å lytte til medarbeidere som ønsker å påvirke. Skal man bygge lag, må man involvere og lytte til de som brenner for å gjøre prestasjonsgruppen bedre. Her skurrer det når jeg hører Martin Sjögren og de andre mennene rundt laget vri seg unna sitt ansvar for prestasjonen.

For en trener er det sikkert bekvemt med spillere som bare gjør det de får beskjed om. Men ethvert lag trenger noen ledertyper som stiller spørsmål, gjør krav på litt større plass og betaler tilbake i form av å ta ekstra ansvar på banen. Det fungerer bare så lenge de blir involvert og føler at de er del av prosjektet.

Her skar det seg mellom Ada Hegerberg og Martin Sjögren. Misnøyen har vært der over tid, og den toppet seg med et usselt EM. Vi skal huske at Hegerberg har sin hverdag i verdens mest profesjonelle kvinnelag. I Lyon er alt på stell. Med sine referanser kan hun lett avsløre svakhetene rundt landslaget. Jeg tror henne når hun sier at hun kom tilbake som en dårligere spiller etter hver landslagssamling.

Hegerberg etterlyser takhøyde, kvalitet i forberedelsene, målsetting og mer ærlig kommunikasjonen fra motparten som i dette tilfeller er trener Martin Sjögren og toppfotballsjef Nils Johan Semb. Hun setter sjefene til veggs.

Jeg kan hente eksempler fra de beste trenerne jeg har opplevd på mer eller mindre nært hold. Marit Breiviks fantastiske trenerkarrière var basert på involvering og medansvar. Hun kjørte prosjekter som ga alle eierskap. I tillegg tok hun inn de viktigste spillerne og snakket ekstra med dem. Det var gjerne ledertypene, de som ønsket å påvirke.

Erik Hamréns suksess i Rosenborg var først og fremst basert på godt lederskap. Han skapte en ekte forståelse av uttrykket «attityde». Man kan mene mye om fotballen de spilte, men det lyste samhold og vinnervilje av laget. I Sverige turnerte Hamrén den store stjernen Zlatan Ibrahimovic ved å gi ham særbehandling.

Det var ikke tilfeldig at Nils Arne Eggen gjerne tok Sverre Brandhaug til side for en prat foran viktige kamper. Eggen kommuniserte med ledertyper som Ola By Rise og Trond Sollied (begge ble hans assistenter) og spillere med viktige roller i laget, som Erik Hoftun og Bent Skammelsrud.

Jeg er ikke sikker på om Ada Hegerberg har skjønt det selv, men hun har satt fart på den store diskusjonen om kvinnenes plass i norsk fotball. Den var godt i gang før hun takket nei til landslaget. Jenta fra Sunndal bærer mer ved til et bål det allerede var god fyr på. Hennes stemme rammer «herrene» som verner sitt revir med umoderne ledelse og gammeldagse hersketeknikker.

Presset øker fordi Norsk Tippings kvinnelige leder Åsne Havnelid har varslet at selskapet vil bruke sin sponsormakt til å oppnå mer likestilling. Hvis det er noe idrettsledere frykter, så er det sponsormakt. Til og med pampene i Fifa ble skremt da store multinasjonale selskaper truet med å stenge pengekranen.

Det var godt å høre på pressekonferansen at NFF har fått en moderne, innsiktsfull generalsekretær i Pål Bjerketvedt. De fordomsfulle lederne, «herrene» som i lukket forsamling snakker nedlatende om damefotball, er dømt til å tape denne runden.

Når historien skal skrives, vil Ada Hegerberg og andre opprørere stå igjen som vinnere.