«Lars Lagerbäck begynner å lykkes med trinn 1 som norsk landslagstrener»

KOMMENTAR: Den som vil være med Lagerbäck, må gi alt, skriver Ola Bernhus.

Lars Lagerbäck fikk ikke sin første seier som norsk landslagstrener lørdag, men det var mye positivt å ta med seg, mener Ola Bernhus.  Foto: Nesvold, Jon Olav / NTB scanpix

fotball

Norge – Tsjekkia 1–1

Det er en glede å se et norsk fotballandslag jage seier mot slutten, som mot Tsjekkia, ikke spille for å unngå et pinlig tap. For A-landslaget har det vært for mange av disse tapene, i flere år nå.

Derfor var vi mot Tsjekkia på utkikk etter tegn på at nye tider kommer med Lagerbäck. Som en begynnelse – tegn på at de norske landslagsspillerne selv begynner å skimte lyset og opptrer deretter.

Stefan Johansen og Mohamed Elyounoussi stabbet rundt med krampe i de siste minuttene, og da forsøkte vi å huske når vi sist så norske spillere løpe til krampen tok dem.

Ola Bernhus - kommentator i Aftenposten.  Foto: Dons Signe / Rekaa Tone

Det som dukket opp i minnet, var noe annet. Norske spillere som gjerne ville vinne (hvem vil ikke det?), men som ikke ofret det som var nødvendig. Forklaringen ble søkt i analyser av teknikken eller taktikken, for der har manglene vært mulig å se

Men slike svakheter blir mindre synlige dersom arbeidsviljen er på topp. Som den var nå.

Det største av alt?

En landskamp skal være det største av alt for en fotballspiller. Større enn klubbkamper. Men mer og mer er dette blitt forandret de siste årene. Det er klubbene som betaler lønnen, landslagssamlingene er blitt sett på som slit, det har kommet forfall som har vært av typen beleilig skade.

De som stilte for Norge mot Tsjekkia lørdag kveld og som stiller mot Sverige tirsdag kveld, vet at det aldri vil være slik under Lars Lagerbäck. Vil du være med, så må du gi alt du har.

Stefan Johansen og andre spillere på det norske landslaget løp på seg krampe mot Tsjekkia.  Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Det gjorde de norske spillerne. Det holdt til uavgjort, poenget var fortjent og det kunne fort blitt tre.

Publikum på Ullevaal fikk tenning. Bare det. De var kun 12 000, men det tallet forteller mest om den ørkenvandringen landslaget har vært ute på. Hvem kunne ha tillit til et lag som nesten aldri vinner?

En del av denne tilliten er nå gjenvunnet. Sverige-kampen blir en fin prøve. Vi venter på neste trinn i utviklingen av det landslaget vi tror Lägerbäck kan skaffe oss.

Ingen selvfølge

Kanskje er det litt merkelig å skryte av den norske seiersviljen, for det bør være en selvfølge å kjempe for å vinne.

Men siden det ikke alltid har virket slik, var det lett å glede seg over den samlede fremtoningen (-Ingen falt ut av rammen, sa Lagerbäck), det røffe duellspillet (med Alexander Søderlund som den aller røffeste) og spillegleden (med Mohamed Elyounoussi, Tarik Elyounoussi og Mats Møller Dæhli som gode eksempler).

Og faktisk, press

Det var også en glede å se at ballen ikke bare ble sparket oppover banen, slik som mot Nord-Irland i forrige kamp. Denne gangen så vi tydelige forsøk på å beholde ballen i laget når det så ut til at et langspark var nytteløst. I perioder, særlig mot slutten, var ballen norsk i flere sekunder. Enkeltangrep ble byttet ut med angrepspress. Og målsjanser.

En antydning om at vi muligens kan få et lag som ligner et europeisk middelnivå.

Større ord skal vi ikke bruke, for Lagerbäcks hovedproblemer forsvant ikke med Tsjekkia-kampen. Fortsatt spiller for mange på for lavt nivå i sine profflag, og fortsatt er ikke den norske eliteserien en fullgod rekrutteringsarena.

Hør Aftenpodden Sport: Hvor gikk det galt for landslaget? Skal vi gi opp fotball og heller gå på ski? Og hva kan vi lære av Sergio Ramos?