«Medaljekamp for menigheten»

Kommentar: Stadion blir ikke full før Brann kjemper om gull. Brann kjemper ikke om gull før Stadion blir full, skriver BTs kommentator Anders Pamer.

FEIRING FOR FÅ: Det offisielle tilskuertallet var 9594, men Stadion var ikke engang halvfull da Brann meldte seg på igjen i medaljekampen med en solid 2–0-seier over Lillestrøm.  Foto: Tor Høvik

fotball

Det skal ikke være lett. Brann har igjen begynt å vinne fotballkamper, tidvis spiller de også angrepsfotball.

Men bergenserne bryr seg ikke.

Søndag var Stadion ikke engang halvfull. Det i en kamp der Brann for alvor manøvrerte seg tilbake i medaljekampen. Det var en kamp for menigheten, der den store majoriteten Brann-fans - de som går av og til hvis det passer seg sånn - satt hjemme i sine varme stuer og så på.

De angret sikkert ikke. Det er det verste.

For selv om Brann vant 2–0, selv om her var tunneler, dragninger og frekke finter, så var heller ikke dette en underholdende fotballkamp. Det var ikke Branns skyld, men et svært blekgult Lillestrøm sin feil. De spilte denne fossile fotballen som de har holdt på med i mange år nå, så fantasiløst og uspennende at det halve kunne vært nok. Derfor ble det aldri morsomt, mer en programmessig hjemmeseier.

Anders Pamer, sportskommentator i Bergens Tidende.  Foto: Jan M. Lillebø

Menigheten kom

Jeg mistenker jo at noen holdt seg hjemme fordi det var super-søndag i Premier League. Mange har nok også brent seg på tidligere Stadion-forestillinger der Brann har spilt gørr fotball. Så enkelt er det. Ingen betaler mange hundre kroner i inngangspenger for å fryse og for å se på godt forsvarsspill.

Menigheten kom. De er gode. De bryr seg, de støtter, synger og gjør hva de kan. Hardcore-supporterne er henrykte over at Brann er gjenreist og gleder seg over Branns muligheter til å ta bronse og til å kvalifisere seg for neste års europacup. Den faste gjengen stiller opp, de samme trynene vender tilbake. Det er glimrende. Den dagen Brann mister grepet også om dem - da er det virkelig fare på ferde.

Gullgjengen fra 2007 var også til stede på Stadion i går. Dem husker alle. Martin Andresen med filmstjernesmilet, skøyeren Jan Gunnar Solli som pratet som en foss, målmaskinen Thorstein Helstad. Det var dyre stjerner som folk fikk et forhold til, karer som ble stanset på Torgallmenningen, mennesker selv de bergenske bestemødre hadde et forhold til.

Slik er det ikke nå. Hvilke Brann-spillere hadde du kjent igjen i sivil på Fisketorget? Hvem av dem føler du at du kjenner? Hvilke av spillerne på dagens Brann-utgave besitter slik en begavelse at man beundrer dem og ser opp til dem?

De færreste. Kvaliteten i norsk eliteserie er jo ikke som i 2007, da et Rosenborg-lag med blant andre Vidar Riseth, Steffen Iversen, Roar Strand og Per Ciljan Skjelbred endte på 5. plass. Når de fleste av oss har opplevd den epoken, og husker kvaliteten fra den gang, blir det vanskelig å komme i ekstase over dagens aktører.

Vil fortsette

De kostet penger, de karene som vant gull i 2007. Da kjøpte Brann seriegullet. Det er ikke så lett å gjøre det på noen annen måte. Nå har klubben ingen planer om å gjenta stuntet. Brann skal drive edruelig, fornuftig og nøysomt og se hvor langt det rekker. Da får vi nøye oss med spillere vi neppe får gåsehud av. Da ender det opp med et halvfullt Stadion, og inntekter Brann i hvert fall ikke kan kjøpe et nytt mesterlag for. Sammenligner vi med nær historie, kan vi ikke kalle det en ond sirkel. Det er bare en slags stillstand vi alle aner vil fortsette i overskuelig fremtid.

Det pirrer ingen.

Noe vil Brann kunne oppnå ved å spille mer underholdende, men det må samtidig skje på en måte som oppnår resultater. Jeg tror det må gullkamp til før Stadion fylles om høsten. Skal det bli gullkamp, er Brann avhengige av store inntekter. Et fullt Stadion på 15 hjemmekamper ville hjulpet, la meg si det slik.

Men inntil videre er det medaljekamp for menigheten.