«Norge har vært ledende i kvinnekultur og idrett, men i NFF er det motsatte»

KOMMENTAR: Fotballkretsen skal ha ros for at den oppretter en stilling for utvikling av jentefotballen. Endelig noen som viser at de mener alvor, ikke bare tomt prat.

Norges landslag før EM-kampen mot Danmark.   Foto: Berit Roald / NTB scanpix

fotball

Det kom noe godt ut av jentenes EM-fiasko tross alt. Debatten har tydeliggjort skillelinjene og avslørt at «herrene», gjerne litt opp i årene, er mest opptatt av å verne om seg og sitt.

Når jeg hører noen av argumentene deres, får jeg assosiasjoner til et bilde fra Boston Marathon der en arrangementssjef fysisk forsøker å holde igjen Kathrine Switzer, den første jenta som forsøkte å stille til start. Det er 50 år siden, altså en evighet, og ting har endret seg dramatisk. Switzer endte opp som en foregangskvinne, Emmy-vinnende tv-kommentator, løper i verdenseliten og vinner av New York Marathon.

Han som forsøkte å hindre henne i å løpe, endte i skammekroken. Der har han selskap av noen norske menn som forsøkte å hindre kvinner å gå langrenn, hoppe på ski og delta i annen idrett. De umusikalske handlingene og nedlatende utsagnene ligger enda lenger tilbake. I den stokk konservative idretten som fotball er, finnes det fortsatt noen slike «sinker» som holder igjen fotballjentene.

Det er ikke så farlig med dem som slenger om seg med uttrykk som «lesbefotball», for de avslører seg selv. Verre med dem som seiler under falskt flagg og later som de støtter kvinnefotballen, men sluser nesten alle ressursene inn mot guttene.

NFF skryter av å ha bevilget 6 millioner kroner til spillerutvikling i Toppserieklubbene. Richard Jansen, sportslig leder i Stabæk kvinner, plukket i stykker regnestykket og forteller oss at 4,5 millioner var skaffet ved å kutte andre overføringer til jentene. Det som da gjenstår av den «store» satsingen er 1,5 millioner, noe som tilsvarer tre par fotballsko per spiller i toppserien per år. Summen veier ikke engang opp for kuttene som ble gjennomført i 2010.

«Jeg har aldri vært et sted som er så kvinnediskriminerende som fotballen», uttaler Richard Jansen til VG og viser til mange eksempler. På Ullevaal stadion får klubbene en losje oppkalt etter seg om de blir cupmester, men bare hvis de driver herrefotball. Kvinnene har fått et hjørne ute i gangen med bilder.

Lagene som spiller Mesterliga får 90.000 euro i reisestøtte for hver bortekamp. Herrelagene altså. Kvinner får 20.000 euro. Sånn kan man holdt på med grelle sammenligninger.

Norge har vært ledende i kvinnekultur og idrett, men NFF er det motsatte. Sportslig leder Nils Johan Semb uttalte at EM er en utviklingsarena. Hallo! Mesterskap er ikke et steg på veien. Det er det store målet, det er da man skal prestere. Andre idretter synes Sembs uttalelse viser at NFF ikke er toppidrettsorientert, eller at de mangler toppidrettskultur.

Det leder frem til følgende spørsmål: Hvor mange milliarder kroner har NFF brukt de siste årene, hva har de gått til, og hva har man oppnådd?

Trøndersk kvinnefotballs flaggskip lever et liv i glemselen rundt midten av tabellen. Det er langt mellom at klubben utvikler nye landslagsspillere. Guro Reiten, fra Sunndal, står igjen som et unntak. Det skorter ikke på talenter. De er mange, noen av dem er like ivrige, dedikerte og talentfulle som guttene, men litt for mange møter veggen før de får testet ut sitt potensial.

En av årsakene er at trenerne ikke forstår konsekvensene av puberteten. Mens guttene eksploderer i utvikling, blir mange jenter satt tilbake og må tilpasse treningen deretter. Dette er godt dokumentert gjennom forskning, men fotballen bryr seg ikke om å vektlegge dette i trenerutdannelsen. Kan det tolkes det annerledes enn at det er trenere for guttefotball fotballen primært utdanner?

Selvfølgelig kan ikke kvinnene forvente å få like mye penger som menn. Det er tross alt eliteserien og herrelandslaget som genererer inntektene. Men de beste må dele med kvinnelagene, på samme måte som de deler inntektene med de svakere herrelagene, som heller ikke genererer inntekter å snakke om. Ellers må man ty til det slemme ordet diskriminering.

De aller fleste nasjoner satser mesteparten av ressursene på dem som har størst sjanse til å vinne noe. I norsk fotball, i motsetning til annen norsk idrett, satser man nesten alt på dem som aldri kommer til å vinne. Mens de som har vunnet, og fortsatt kan gjøre det, får nøye seg med smulene.

Ikke minst handler NFFs prioriteringer om å vise respekt for kvinner og kvinnefotball. Da må «herrene» i NFF tilby ressurser og ikke utredninger, handling og ikke tomt prat.

Store klubber i utlandet har skjønt at det kan være klokt å satse på kvinnefotball. Kanskje kan det til og med lønne seg på sikt? Noen få norske toppklubber gjør det samme, men ikke Brann, Viking og Rosenborg. Styreleder Ivar Koteng forsøkte i et debattinnlegg i gårsdagens avis å begrunne klubbens ståsted.

Jeg er overrasket over at Ivar Koteng, som har vært flink til å løfte frem kvinner i sin organisasjon og har skaffet Rosenborg et godt omdømme med å plassere en dyktig kvinne som daglig leder, ikke er mer åpen for kvinnefotball. Har ikke Rosenborg som mål å være en raus og inkluderende klubb?

På den bakgrunn blir Kotengs debattinnlegg litt ullent forsvar for umoderne holdninger, og det overdøves av hans eget utsagn forleden:

«Vi driver med herrefotball vi.»