«Så skjedde det likevel, det vi innerst inne hadde fryktet»

Brann evnet ikke å gjøre noe med sin egen historikk, skriver Doddo.

SKUFFET: Doddo fortviler over tapet mot Rosenborg i «seriefinalen» på Brann Stadion søndag kveld.  Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen

fotball

Jeg var der i 2001, da Rosenborg kunne feire seriegullet på Brann Stadion. Jeg var der i 2002, da Brann på mystisk vis ga fra seg en 2-0-ledelse i sluttminuttene. Jeg var der i 2006, da Rosenborg igjen kunne feire et mesterskap, og jeg var der i går. Tar dette marerittet aldri slutt? Det har vart et helt liv snart.

Les også: Nå gir Branns midtbanesjef opp gullet

Det skulle ikke skje at Brann gikk på en ny smell. Ikke med Rosenborg i historisk svak form, eller med kloke Lars Arne Nilsen som Brann-trener. Vi kom til Stadion som optimister og nyforelskede supportere. Vi hadde glemt den korrekte og kyniske veien som Brann har vandret denne sesongen. Nå skulle defensive strukturer, defensiv soliditet og defensiv tankegang kulmineres i serieledelse og seier over erkefienden. Det var fest på gang. Selv sofasupportere var i bevegelse.

Men så skjedde det likevel, det vi innerst inne hadde fryktet, at Brann ikke evnet å gjøre noe med sin egen historikk. De klarte ikke å bryte forbannelsen. Vi supportere følte oss alle som Sisyfos. Vi hadde klart å rulle ballen helt til toppen av fjellet, men så rullet den ned igjen. I en rasende fart.

  • Se høydepunktene fra kampen her:

Det er ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt. Trøste hverandre, forbanne alle fotballguder og lete i alle kriker og kroker av supportersinnet etter en flik av optimisme.

Skuffelsen over det som skjedde i den 27. serierunden er enorm. Hele Bergen skulle koke, men i stedet frøs alt til is, det inkluderer spillerne. Da kampen begynte stivnet de helt. Ingen av dem klarte å følge løpene til Mike Jensen eller noen av de andre gjestene.

Selv stasjonære Bendtner så ut som han var en bevegelig. Å, for en kald opplevelse det ble. Brann hadde til og med latt være å sette på varmekablene. Det var ikke annet enn flaut, og den berettigede harmen som vi hadde overfor Ranheim i årets første serierunde, har vi fortjent å få i retur. Flashbacks av administrative Brann-tabber raste gjennom hodet mitt der jeg satt og hutret og frøs. Dette var virkelig kvelden for ekte Brann-masochister.

Hør vår ferske Brann-podcast:

Det var rett og slett en kveld der det meste gikk galt. Til og med LANs teft for taktikk og laguttak sviktet. Heldigvis evnet han å justere opplegget i pausen, og i andre omgang var Brann et helt annet lag. Da var de best, men det var dessverre ikke nok til å løfte oss ut av ydmykelsen.

Trenere og ledere i Brann har gjort en fantastisk jobb med Brann de siste årene. Det vet jeg, og det kommer jeg nok til å tenke på igjen i morgen, eller en eller annen gang i neste uke, men akkurat nå er det bare skuffelsen som herjer i kropp og sinn.