«Skulle jeg valgt én klubb som favorittlag, ville det vært Arsenal»

BLOGG: Roar Stokke roser prinsippene til «den standhaftige franske tinnsoldaten» Arsène Wenger.

PRINSIPPFAST: Arsène Wenger på sidelinjen under kampen mellom Arsenal og Liverpool i august.  Foto: Action Images via Reuters / Tony O'Brien Livepic

fotball

Arsène Wenger svømmer motstrøms i dagens internasjonale fotball. Han har pengene, men han vil ikke bruke dem, om ikke akkurat den spilleren han ønsker seg er tilgjengelig. Wenger møter både stor forståelse og kraftig kritikk for sin standhaftighet.

Wengers kolleger i Premier League, som blant andre Brendan Rogers i Liverpool, Louis Van Gaal i Manchester United og Manuel Pellegrini i Manchester City, shopper spillere i et rasende høyt tempo. Fra utsiden kan det se ut som om de driver etter prinsippet «noen spillere må vi da treffe blink med».

Viasat-kommentator Roar Stokke blogger for 100% Sport.  Foto: NTB scanpix

Men som vi har sett hos de to førstnevnte, shopping av spillere for milliardbeløp gir ingen som helst garanti om noe som helst. Aller minst ønskede resultater. Arsène Wenger brukte 11 millioner pund på en keeper i det forrige overgangsvinduet. Vekslepenger. That's it. Fansen ønsket seg desperat en ny spiss. De vil ha en notorisk målskårer. Den neste Thierry Henry. Han som skyter laget til seriegull igjen. That's a fact.

Arsène Wengers største utfordring er hans egen fortid. Arsenal-fansen drømmer våte drømmer om å få gjenskapt et lag tilsvarende kvaliteten fra paradesesongen i 2003/04. Da de fosset ubeseiret gjennom Premier League, spilte «champagnefotball» og hadde størrelser som Patrick Vieira, Dennis Bergkamp og Thierry Henry på laget. Det laget er nok drømmen om å gjenskape, for både Wenger selv og den hengivne fansen .

Faktum er at det laget ikke var særlig kostbart heller, men på de drøye 10 årene så har fotballen på utsiden av gressteppet forandret seg mer enn selve spillet. Det er mye mer penger involvert. Spillerne tjener astronmiske lønninger, og de omgir seg med agenter som vet å tilby spillerne til de mest kjøpeglade klubbene.

Arsène Wenger er en håpløs romantiker, og det er skrevet som en stor kompliment. Wenger har vært i fotballen i fire tiår, opplevd alt fra tiden hvor lagbygging, utvikling av egne talenter og langsiktighet preget yrket, og til dagens «quick fix», hvor noen hundre millioner gambles bort på spillere som ennå ikke har bevist noe som helst. Og kanskje enda verre å akspeptere for Wenger, det spiller ingen rolle for spillerne hvor de spiller, draktfargen er ubetydelig om lønnen er høy nok. Leiesoldater er definitivt ikke Mr. Wengers «cup of tea».

Chelseas omdiskuterte og frittalende manager José Mourinho mente det nok ikke positivt når han nylig sa; «Jeg ville kjøpt alle Arsenals spillere om de var tilgjengelige, og jeg mener at Arsenal alltid er gode nok til å vinne serien».

Det var nok ment som en besk kritikk av Wengers manglende resultater, mer enn ros for hva Arsène Wenger har oppnådd de siste sesongene.

Like interessant som å diskutere Wengers «transfervegring» er alle skadene som rammer laget år etter år. Hvorfor? Wenger bør tydeligvis unngå spillere med samme forbokstav i etternavnet som ham selv. Welbeck, Walcott og Wilshere er like mye til behandling for skader som de er ikledd den røde kampdrakten. Ramsey også. Hva har alle skadene kostet Arsenal i de siste sesongene?

Så mange skader betyr også en stadig rokering på laget. Nesten fra kamp til kamp. Som igjen får betydning for relasjonene. Tenk bare på den store kontrasten det er når man enten bruker den lynhurtige bakromsspilleren Theo Walcott som spiss kontra Olivier Giroud. Det blir to vidt forskjellige måter å spille på.

Jeg holder nok med dem som mener at Wenger burde hatt enda en god spiss i troppen sin. Og jeg mener at en spisstype som Carlos Bacca, som gikk til AC Milan fra Sevilla ville ha passet som hånd i hanske i Arsenal.

Men det også bryter med Wengers prinsipper og standhaftighet. Franskmannen vil ha yngre spillere som han selv kan forme til toppspillere.

Skal jeg være helt nøytral, i mer enn godt voksen alder, og kun valgt én klubb som favorittlag — ut fra managerens filosofi og strategi - så ville jeg valgt Arsenal. Det er noe med måten han tenker utviklingstanken sin på som fenger meg. Han vet hvordan han vil spille, han vet også hvilke spillertyper han ønsker seg, men samtidig så lar han pengene forbli i banken om ikke de rette spillertypene er tilgjengelige, eller vil spille for nettopp Arsenal. Prinsipper forteller mye om en manns karakter, og i Wengers tilfelle så ser man en som aldri fraviker dem. Han lar seg aldri presse til noe han selv ikke vil. Det står det respekt av.

Kun ett lag kan vinne Premier League, det samme med Champions League. Det er det viktig å huske på når panikken driver managere til å shoppe spillere i et stadig høyere tempo.

Og fra utsiden så kan det av og til virke som det er uten mål og mening også.

Det synes nok Arsène Wenger også. I hvert fall så kan man tolke ham dithen.

Sportslig hilsen Roar