«Summen av siste ukes resultater gjør at vi neppe kan snakke om tilfeldigheter. Vi ser en trend.»

ANALYSE: Lars Tjærnås tror norsk fotball er på vei opp fra mudderbunnen.

NY SEIER: Sigurd Rosted og Stefan Johansen feirer førstnevntes seiersmål i kampen mot Albania. Det gleder vår fotballekspert Lars Tjærnås. 

fotball

Norsk landslagsfotball har lagt bak seg en av sine aller beste uker gjennom historien. A-landslaget vant to kamper. Selv om ingen av dem var tellende for annet enn prestisje og ranking var det en nytelse å se et norsk landslag som presterte så godt mot respektabel motstand som Lars Lagerbäcks gjeng gjorde mot Australia og Albania.

Det aller beste var kanskje likevel at mange av de toneangivende spillerne var blant troppens yngste.

Ungdomslagene lykkes

U21-landslaget slo Israel borte, og har fortsatt et, riktignok ganske tynt, håp om sluttspill neste år.

Det viktigste skjedde imidlertid tirsdag. Da klarte både vårt U17- og U19-landslag å kvalifisere seg til sluttspill i henholdvis mai og juli. Det har aldri skjedd tidligere at begge årgangene har nådd dette samme år. At de slo ut svært sterk motstand, blant annet Tyskland i begge årganger, gjør ikke prestasjonen mindre.

Å nå sluttspill med aldersbestemte landslag er selvfølgelig gøy. Langt viktigere er at det er verdens beste spillerutvikling å få møte de beste spillerne og lagene i kamper som teller.

TALENT: Martin Ødegaard i aksjon mot Albania.  Foto: FREDRIK VARFJELL / BILDBYRÅN NORWAY

Teori og praksis

Summen av disse resultatene gjør at vi neppe kan snakke om tilfeldigheter. Vi ser en trend. Norsk fotball er på vei opp og fram. Det skjer etter en nedtur der vi stupte så brått, bratt og brutalt at vi noen år nærmest skrapte nesa i mudderbunnen før vi tok sats opp igjen.

For de av oss som har hatt kjennskap til hvordan det har vært jobbet en stund nå kommer det ikke som noen sensasjon. Idretten er brutalt ærlig. Det eksisterer kun EN mulig garanti for framgang: hardt arbeid i mange ledd over lang tid.

Den erkjennelsen slo heldigvis rot også i norsk fotball da det så som mørkest ut for rundt ti år siden.

Å få fram gode spillere er enkelt - i teorien. Det handler om å gjøre treningshverdag og kamphverdag best mulig fra man starter med fotball til man kommer i en alder der man skal prestere på topp.

Konsekvensene er like enkle, også det i teorien. For å få til det må det trenes mye nok, godt nok og riktig nok.

Har investert blytungt

Det første kan ingen gjøre for dem. De må trene selv. Men mye kan tilrettelegges. Satsingen på anlegg har blitt ofte latterliggjort etter at mange penger ble brukt tidlig på 2000-tallet, blant annet på arenaer som aldri er fylt opp.

Mange glemmer at en god del av denne satsingen også handlet om å skaffe arenaer der det var mulig å trene for langt flere enn de beste seniorspillerne store deler av året. Det har bidratt til framgang. Det er likevel ikke det viktigste.

Å sate på spillerutvikling er å satse på trenerutvikling. Litt enkelt sagt: Å satse på en spiller kan i verste fall gi null avkastning hvis han bestemmer seg for å heller starte med friidrett eller satse på utdanning senere.

Å satse på å utdanne trenere til barn og ungdom betyr å satse på 20 spillere, og gi alle muligheter til å bli gode.

Forbund, kretser og klubber har investert blytungt i trenerutdanning siste tiår. Langt flere får differensierte valg, noen av dem rettet mot å utvikle spillere mer enn lag. Samtidig har klubbene forstått at den beste måten å sikre seg framtidige spillere til eget bruk er å ansette mange flinke folk.

I toppklubbene våre jobber det nå en liten armé av høyt skolerte trenere som jobber med spillerne fra tidlig alder. Høyt skolerte trenere med enda høyere glød for jobben sin. Svært mange breddeklubber har gjort det samme, ansatt spillerutviklere med kun ett mål for øyet - å få fram best mulig spillere.

BAUTA: Tore Reginiussen header inn sitt mål mot Australia hjemme på Ullevaal.  Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

Har forvirret mange

Forbundets rolle i dette har grovt sett vært å forme krav til kvalitet gjennom «Kvalitetsklubb», et stempel som sikrer breddeklubber tilførsel av noe økonomi og mye kompetanse. For toppklubbene har det handlet om et samarbeid der Norsk Toppfotbball har gjort et grundig og godt arbeid med «Akademiklassifisering», der toppklubbene får tildelt økonomiske midler avhengig av hvordan de blir vurdert å satse på spillerutvikling.

For landslagenes del har «Landslagsskolen» vært svært viktig. Grunnelementene i det er en plan for hva spillerne har behov for å lære seg på ulike alderstrinn. Å bli gode til å utvikle spillere handler også om at flest mulig av de som skal jobbe med spillerne er samstemte på hva slags informasjon og læring de skal tilføre.

Jeg mener bestemt at norsk fotball slet for lenge med at for mange ledd ga for mange ulike impulser, noe som kan ha forvirret flere enn vi liker å tenke på.

«Landslagsskolen» er et ganske imponerende stykke arbeid. Da forbundet i mars samlet landets utvalgte 13- og 14-åringer i Østfoldhallen fikk alle involverte spillere og trenere et «leksikon» av nyttig informasjon.

Det var beskrevet hvilke øvelser en skulle gjennom i løpet av samligen, hva som var hensikten med dem, og hva som skulle vektlegges av innspill underveis. Det var svært grundige beskrivelser av de ulike rollene i et lag, detaljerte punkter om hva en så etter i en høyreback, sentral midtbane, spiss og andre roller.

Det beste med dette har vært at vi endelig igjen får fram et mye bredere spekter av ulike spillertyper til ulike roller. Det er forhåpentlig slutt på tiden da «alle» i norsk fotball var enige om at vi skulle satse på den småvokste sentrale midtbanespilleren , og la den fysisk robuste stopperen eller tanksenteren seile sin egen sjø.

Hensikten med landslagsskolen er ikke at alle skal tenke nøyaktig likt bestandig. Som eksempel spiller vårt 17- og 19-årslandslag med ulike systemer, og en del ulike prinsipper i spillet. Men arbeidet som er gjort har bidratt til at spillerne og trenerne deres skal forstå mer, mye mer, av det tankegodset som ligger i bunn. De beste lagene i verden er best også fordi flest mulig tenker likt i avgjørende situasjoner. Det er et godt sted å begynne.

Må unngå revesaksa fra tidligere

Det er lett å unne sentrale folk i norsk fotball siste tidens framganger. Mange av dem har over tid måttet tåle ramsalt kritikk fra mange av oss som skriver og synser om dem, og ikke minst fra publikum rundt i landet. Har de antydet at de jobbet med å løse problemene, og at det ville betale seg over tid, har de ofte blitt møtt med skepsis eller ironi.

De fortjener denne oppturen. Likevel håper jeg de bruker kort tid på å nyte den. I motsatt fall kan vi tråkke i samme revesaksa som etter min mening var den største grunnen til norsk fotballs fall etter de strålende årene på 90-tallet.

Å undervurdere andre er ofte synonymt med å overvurdere seg selv. På slutten av 90-tallet overvurderte norsk fotball seg selv, og undervurderte de fleste andre. Vi var i egne øyne i besittelse av fasiten for hvordan fotball skulle spilles. Vi kunne lære de andre det meste, de kunne lære oss lite.

Jeg tror ikke vi går i den fella igjen. Den viktigste årsaken er at vi ikke har noen grunn til det. Det er framgang, og jeg tror den kan vare. Men vi er fortsatt langt unna sluttspill med A-landslaget, og det er ikke lengre siden enn i fjor høst at vårt U-21 lag tapte mot Kosovo. Vi har heller ikke bevist at vi kan få lovende spillere fra lovende årganger til å bli like gode som etablerte spillere.

Vi har mye å jobbe med i norsk fotball. Uendelig mye. Vi kan bli gode, men aldri gode nok. Det er alltid ting å forbedre. Men vi er på vei opp fra mudderbunnen. Vi kan snart trekke pusten i erkjennelsen at vi slapp unna med skrubbsår og såret stolthet. Vi kan snart svømme igjen.