«Idrettspresident Tom Tvedt er i en vond skvis når idretten skal avgjøre hvor åpen den tør være»

Kommentar: Vis oss handlekraft, herr president!

Åpenhetsdebatten har plaget norsk idrett altfor lenge. Det er på tide at idrettspresident Tom Tvedt viser handlekraft, både for sin egen og idrettens del.  Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

idrettspolitikk

Spørsmålet er om idretten skal åpne for innsyn i regnskapene før juni 2015, slik både medier og kulturministeren ønsker. Åpenhetsdebatten har plaget idrettens ledere i lang tid og har vært både utmattende og splittende. Tiden er overmoden for å sette sluttstrek. Det kan skje i Bodø de nærmeste dagene.

Mye av spenningen handler om hvordan en svekket idrettspresident kan påvirke omgivelsene. Han har tre åpenbare valg:

1) Vise styrke ved å stå på gjeldende vedtak om at innsyn skal gjelde fra 1. juli 2016.

2) Bøye av for kravet om innsyn tilbake i tid.

3) Sitte muse stille og lytte til hva ledermøtet mener.

Uansett hvilket alternativ Tom Tvedt velger, risikerer han å bli sittende med svarteper. Over tid har han blitt beskyldt for å være en konfliktsky leder av norsk idrett. Hvis han ikke velger å legge noen føringer i et så omstridt spørsmål, vil han bekrefte den oppfatningen.

Kjetil Kroksæter – kommentator i Adresseavisen.  Foto: RUNE PETTER NESS

Hvis idrettspresidenten åpner for innsyn bakover i tid, vil også det bli tolket som et tegn på svakhet. Han bøyer av for presset.

Tom Tvedt kan ha mest å vinne på vise muskler. Hvis han går på talerstolen under ledermøtet i Bodø og holder fast ved Førde-vedtaket som har vært gjeldende i 13 måneder, så vinner han en seier over kritikere som mener han skyr konfrontasjoner.

Dette betyr i realiteten at han stiller kabinettsspørsmål: Er dere uenige, så får dere kalle inn til ekstraordinært idrettsting! Det vil være rene ord for pengene.

En svekket idrettspresident trenger en tillitserklæring. Enten kan han få den i åpenhetsspørsmålet, eller så kan han få den på et ekstraordinært ting. I det siste har idretten fremstått som et pisket skinnunder kulturministerens svøpe, og slik kan det ikke fortsette.

Idrettsstyret og ledermøtet kan lese seg opp på et saksgrunnlag på 13 velskrevne sider, ført i pennen av vikarierende generalsekretær Øystein Dale. Her gjøres ingen forsøk på å peke ut noen retning eller løsning.

Utvalget mener at norsk idrett er svært åpen, men innser at deres oppfatning ikke deles utenfor organisasjonen. Det har skapt usikkerhet innad. Utvalget er redd for å vedta en selvpålagt åpenhet som går langt ut over det frivilligheten i Norge har vært pålagt gjennom lov, fordi det vil skape presedens for andre organisasjoner.

En åpenhet som bare går tilbake til 2015, vil føre til at for eksempel detaljerte regnskaper for ungdoms-OL blir offentlige, men det vil neppe lette på presset. Det er Sotsji-regnskapet slaget står om.

All den tid Kulturdepartementet har fullt innsyn i regnskapene, er det ikke grunn til å tro at det finnes noe kriminelt i idrettsforbundets arkiver. Derimot er det grunn til å mistenke at det dukker opp noen overdådige middager med kostbare viner. Det har tross alt vært en del anledninger der kongelige og statsoverhoder har vært blant gjestene.

Velger idrettspresidenten å stå frem som Tøffe-Tom? Jeg tviler. Jeg tviler også på at møtedeltakerne i Bodø klarer å samles om en løsning som gjør at dette blir siste runde i debatten om idrettens åpenhet.

Men det er på høy tid at dette idrettsstyret kommer ut av skyttergraven og begynner å utøve fremtidsrettet politikk. Hittil har de levert svært lite.