«Jekk ned disse presidentene»

KOMMENTAR: Det irriterer politikerne grenseløst at idretten er så raus med å lønne sine tillitsvalgte, skriver Kjetil Kroksæter.

Idrettspresident Tom Tvedt (1,5 mill.), fotballpresident Terje Svendsen (1,16 mill.), håndballpresident Kåre Geir Lio (1,1 mill.) og skipresident Erik Røste 1,3 mill.).  Foto: Morten Antonsen, NTB Scanpix og Olav Olsen.

idrettspolitikk

Idretts-Norge har fått et demokratisk problem. Disse fire fulltids idrettspresidentene ødelegger idrettens troverdighet. Her er det viktig å fortelle at idrettens presidenter egentlig er valgte styreledere, mens generalsekretæren er organisasjonens administrerende direktør.

Nylig ble håndballpresident Kåre Geir Lio frikjøpt og oppgradert til å jobbe full tid for håndballen. Han følger i sporene til fotballpresident Terje Svendsen, skipresident Erik Røste og idrettspresident Tom Tvedt.

Det kan høres fornuftig ut at idrettens øverste valgte leder kan bruke all sin tid på å lede og representere organisasjonen, men så enkelt er det ikke. Det er minst tre alvorlige utfordringer med denne løsningen.

Når presidenten flytter inn i kontorlandskapet på Ullevaal stadion og får arbeidsdager sammen med generalsekretæren, så vanner det ut skillelinjene mellom administrasjon og styre. Administrasjonens arbeid påvirkes av tillitsvalgte som ønsker å rettferdiggjøre høy godtgjørelse. Risikoen er stor for at styreleder blir veldig operativ i det daglige arbeidet. Viktige skillelinjer viskes ut. Generalsekretæren, som skal lede organisasjonen, blir svekket.

Kjetil Kroksæter - kommentator i Adresseavisen.  Foto: RUNE PETTER NESS

Om administrasjonen svekkes, så skjer det samme med styret når styreleder blir administrator. Presidenten skaper avstand til sitt eget styre, og styrerepresentantene kjenner ikke til hvilke saksfremlegg styrelederen har vært med på utforme. Konsekvensen kan være at resten av styret blir passivisert.

Faktisk er dette i ferd med å bli et demokratisk problem som er spesielt for idretten. Om man skjeler til næringslivet, har styrelederne vanligvis bare en alminnelig godtgjørelse. Selv i store bedrifter er styrelederens kompensasjon beskjeden i forhold til i idretten. I næringslivet er man bevisst på å ivareta skillelinjene mellom administrasjon og styre.

Norges Røde Kors er en stor organisasjon, men styreleder Sven Molleklev får kr 0 i styrehonorar. Hans inntekt kommer fra en jobb han har ved siden av styrevervet.

Til sammenligning har idrettspresident Tom Tvedt ca. 1,5 millioner kroner inkludert bil og bostøtte. Skipresident Erik Røste mottar ca. 1,3 millioner og fotballpresident Terje Svendsen 1,16 millioner kroner og håndballpresidenten spratt opp fra et beskjedent sekssifret beløp til millionlønn.

Det er heller ikke en veldig sunn praksis at presidenten fastsetter generalsekretæren lønn, mens hans egen lønn skal være lik generalsekretærens.

Det kler Norges største frivillige bevegelse dårlig at presidentene lønnes så godt. Når organisasjonen går til politikerne for å be om mer penger, noe som skjer jevnlig, fortjener de å bli møtt med følgende motspørsmål: Hvorfor skal vi gi dere mer penger når dere bruker dem til styrerlønn?

Jeg erfarer at det irriterer politikerne grenseløst at idretten er så raus med å lønne sine tillitsvalgte. De som skal selge frivilligheten, sliter med troverdigheten når de selv mottar millionlønn. Norsk idrett erkjenner å ha et omdømmeproblem, men fortsetter å forsterke problemet.

Idrettsforbundet fikk sine bevilgninger sterkt redusert i år. Hvordan skal idrettspresident Tom Tvedt endre på det, han som gikk opp med nesten en million i lønn i forhold til forgjenger Børre Rognlien?

Som styreleder for nesten halvparten av Norges befolknings fritidssyssel, er Tvedt for øvrig den som kan forsvare å bære tittelen president med høy lønn.

Blir det utført mer og bedre idrettspolitikk etter lønnsøkningen? Svaret er definitivt nei. Mens Børre Rognlien fikk politikerne med på å styrke idrettens bevilgninger og posisjon, har det gått motsatt vei under Tom Tvedt.

Idretten er et unntak både fra andre frivillige organisasjoner og næringslivet, men det er ingen positiv trend idretten er inne i. Politikerne gjør rett i å stille noen kritiske spørsmål til denne utviklingen.