– Hvis det er noen som fortjener gullet, så er det Astrid

Hun spurtet Norge til gull og seg selv nærmere tittelen tidenes vinterolympier. Men det var en gråtende lagvenninne Marit Bjørgen (37) tenkte mest på, da hun var i mål.

De norske stafettjentene tok imot ankerkvinne Marit Bjørgen på denne måten.   Foto: DOMINIC EBENBICHLER, REUTERS/NTB scanpix

langrenn

PYEONGCHANG: – Hvis det er noen som fortjener det gullet, så er det Astrid. Ikke minst med tanke på det hun var gjennom i Sotsji.

Totalt utmattet ble Bjørgen liggende etter å ha spurtslått svenske Stina Nilsson. Glade lagvenninner kastet seg over skidronningen som sikret karrièrens OL-gull nummer syv – ett mindre enn Ole Einar Bjørndalen.

De lå i en klynge på snøen. De jublet og de gråt.

Så reiste Bjørgen seg opp. Hun ga en varm klem til Ingvild Flugstad Østberg, som gikk en god første etappe. Hun omfavnet Ragnhild Haga, som gikk en praktfull tredjeetappe.

Så tok holdt hun rundt en strigråtende Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som gikk helt i kjelleren og trodde hun hadde ødelagt stafetten for Norge på andre etappe.

Men gullet var ikke tapt. 37-åringen fra Rognes hadde en siste spurt i seg.

Så tok landslagets mor vare på flokken sin.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen var totalt utmattet etter å ha blitt fragått på andre etappe.   Foto: Rune Petter Ness

Tårene og sorgen i Sotsji

Akkurat slik hun gjorde på Laura skistadion utenfor Sotsji for fire år siden.

Hun gikk inn til gull på 2014-OLs første øvelsesdag.

Men det er tårene og sorgen vi husker best.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen mistet sin bror kvelden før. De norske jentene gikk med sørgebind. I løperteltet slo OL-vinneren rundt strigråtende lagvenninner.

Det var TV-bilder som rørte en hel nasjon.

– Jeg føler meg ikke som en mor, men én av dem. Astrid og jeg har vært med lenge sammen. Vi har opplevd mye, både oppturer og nedturer, sa Bjørgen da hun møtte de norske journalistene etter den internasjonale pressekonferansen i Pyeongchang.

Hun var enig at scenene i målområdet ved Alpensia skistadion minnet om Sotsji.

– Det er noen ting som gir perspektiv på livet.

Marit Bjørgen holdt rundt en gråtende Astrid Uhrenholdt Jacobsen i målområdet.   Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

– OL involverer følelser

To meter til høyre for henne satt Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Heming-løperen er et følelsesmenneske. Hun gråt da vi spurte hvor mye dette betydde for henne. Og kontrasten til det triste i Sotsji.

– OL kommer alltid til å være noe som involverer vanvittig mye følelser for meg, sier hun.

– Jeg tror helt ærlig at uten det som skjedde i Sotsji, hadde jeg ikke vært skiløper nå. Det har en vanvittig drivkraft til å fortsette å satse. Jeg er blitt litt bedre for hvert eneste år, men jeg tror ikke at jeg hadde en olympisk periode til uten at det som skjedde i Sotsji hadde skjedd. Sånn sett faller ting på plass til slutt, sa 30-åringen og tørket en tåre.

– Hva sa du til Bjørgen da dere holdt rundt hverandre?

– Jeg klarte ikke å si ett eneste ord. Jeg bare grein og hikstet, det var lykke og frustrasjon på én gang. Det var ikke noen som sa noe fornuftig.

Noen timer tidligere fryktet hun at stafetten var kjørt for Norge. Etter at Ingvild Flugstad Østberg hadde gitt henne en luke på 21 sekunder ned til Charlotte Kalla, gikk Jacobsen kontrollert ut. Hun følte seg fin hele førsterunden.

– Men på starten av andrerunden var det som om bryteren ble skrudd av. Jeg har hatt veldig gode hardøkter her borte. Så hvorfor det svartner sånn, har jeg ingen god forklaring på.

En dramatisk stafett endte lykkelig for Norge. Her hopper Ingvild Flugstad Østberg, Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Marit Bjørgen opp på seierspallen.   Foto: Rune Petter Ness

Tok inn alt det tapte

Norge var et halvt minutt bak Sverige etter to etapper. Men Ragnhild Haga gikk inn nesten hele forspranget.

Og på siste etappe viste Marit Bjørgen god, gammel klasse da hun gikk fra Stina Nilsson på oppløpet.

Norge var olympiske mestere i stafett og fikk sin revansj etter smørefiaskoen i OL for fire år siden. Også den gikk Uhrenholdt Jacobsen. Og hun husker fortsatt hver meter av det løpet.

– Det er litt surrealistisk. Alle ser jo at jeg har en dårlig dag. Men så er det tre andre som går bra. Det er rart å vinne noe når en har hatt en dårlig dag på jobben.

– Hvor glade er du i lagvenninnene dine nå?

– Jeg var veldig glad i både Ingvild, Ragnhild og Marit også før i dag. Og det som gjør at jeg er aller mest glad i dem, er at hvis vi hadde endt opp uten medalje, og det hadde vært min skyld, ville de vært rause mot meg. Det vet jeg. De hadde aldri kjeftet. De hadde løftet meg opp. Det er sterkere enn at vi tar gullet. Hadde jeg ødelagt alt, ville de bygd meg opp igjen likevel. Det er styrken i laget vårt.

Marit Bjørgen spurtslår Stina Nilsson og går først over OL-målstreken.  Foto: JOEL MARKLUND / BILDBYRÅN

Hele laget møtte psykolog

Kvelden før stafetten møtte de fire på laget psykolog Britt Tajet-Foxell i fellesrommet på hotell Olive. Samtlige fire måtte skrive ned de positive egenskapene til de andre på laget.

– Det pleier vi å gjøre før stafett. Vi er fire individuelle løpere med forskjellige kvaliteter som kan skape fremdrift i sporet. Men setter vi alle fire sammen, er vi sterkere enn summen av de fire hver for seg. Vi prøver å jobbe mye for å gi hverandre selvtillit og bygge sånn at vi skal være en kraft ikke fire individuelle, forteller Astrid Uhrenholdt Jacobsen.

De norske langrennsjentene er forskjellige individuelt. Men de er et lag i gode og onde dager. Det holdt til OL-gull.

Og selv om Bjørgen hadde seks av dem fra tidligere, satte hun dette veldig høy.

– Jeg tar gull med to jeg ikke har gjort det med to (Haga og Jacobsen) tidligere, sa Bjørgen.

Skisportens dronning. Langrennslandslagets mor.