Langrennsledelsens valg forbauser meg

KOMMENTAR: Det fremstår merkelig at forslaget om Asko-klausul i det hele tatt ble diskutert.

KOMMER TILBAKE: Therese Johaug blir den klart største stjernen på kvinnelandslaget kommende vinter, nå som Marit Bjørgen har lagt skiene på hylla.  Foto: NTB SCANPIX

langrenn

Med alt trøbbelet ledelsen av norsk langrenn har vært gjennom de siste par årene, er opplysningene som nå kommer frem i forbindelse med sponsorbråket forbausende. Det viser nok en gang at grunnleggende prinsipper som virker skrevet i stein likevel ikke betyr så mye når mektige skistjerner er involvert.

Bakteppet her er Petter Northug og hans Coop-avtale. Som fersk VM-konge fra Falun sommeren 2015 fikk han fortsette med sin omstridte spesialordning. Det ga ham mulighet til å profilere Coop som landslagsløper, selv om handelskjeden var i direkte konkurranse med forbundets samarbeidspartner Spar. Dermed ble vedtaket fra året i forveien, hvor det het at landslagsløpere ikke kan profilere sponsorer som er i konflikt med skiforbundets, satt til side.

Nå, når Northug ikke lenger presterer og perioden for spesialavtalen var over, var toppledelsen i norsk langrenn helt tydelige på at en lignende avtale aldri lenger skulle være mulig å inngå for noen utøver.

Derfor er det VG og TV 2 nå avslører interessant.

Fredag fortalte Espen Bjervig, mannen som trolig blir ansatt som ny langrennssjef, at ingen utøvere kan ha avtale som er konkurrerende med skiforbundets sponsorer. Det ble han sitert på i VG. Samme dag fortalte TV 2 at om Coop hadde blitt ny landslagssponsor, slik det lenge lå an til, ville tre av forbundets største profiler likevel ha fått mulighet til å ha en spesialavtale med Asko. Bjervig fikk spørsmål fra TV-kanalen om han eller andre på vegne av skiforbundet noen gang forhandlet en sponsoravtale hvor løpere skal ha fritak fra regelen om ikke å ha personlig avtale med en konkurrerende sponsor.

Bjervig svarte slik: - Nei, ikke så vidt meg bekjent. Ikke at enkeltutøvere er gitt fritak, nei.

Tirsdag ble det fremlagt dokumenter som viste at nettopp en slik spesialavtale var noe som ble diskutert i den øverste langrennsledelsen da de forhandlet med Coop.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.  Foto: GLEN MUSK

For meg fremstår hele denne saken uryddig. Om ikke Espen Bjervig løy, slik det er blitt stilt spørsmål ved, fremstår utsagnet hans merkelig. Kommunikasjonen tyder på usikkerhet. Selve saken viser en skiledelse som vingler, og så kan man spørre seg om hvorfor det er slik.

Sist var det Northug, i kraft av sin voldsomme popularitet og sterke innflytelse, som fikk skiledelsen til å vike fra egne prinsipper. Kvinnen som nå er den mektigste i norsk skisport heter Therese Johaug. Hun er en av de aktuelle utøverne som har egen avtale med Asko. Om det er slik at Johaug skulle ha lagt press på skiforbundet for å få fortsette med sin avtale, har hun gode kort på hånda:

1) Skiforbundet tok skylden for det marerittet Johaug har havnet i som følge av dopingsaken.

2) I og med at Marit Bjørgen nå har gitt seg, vil Johaug trolig dominere langrennssporten neste sesong og bli Norges største stjerne på kvinnesiden.

3) Skulle hun velge å gå så langt som Northug og true med å forlate landslaget, har hun allerede forsøkt å satse med sitt eget team. Under dopingutestengelsen har hun testet ut hvordan det er å satse på utsiden.

Nå vet ikke jeg hvem som eventuelt har presset hvem, men opplysningene som kommer frem viser at skiforbundet igjen har latt være å stå last og brast ved grunnleggende prinsipper. Spesialavtalen som ble skissert for blant andre Johaug ble aldri realisert, ettersom Coop ikke ble forbundssponsor likevel, men bare det at det var et tema er oppsiktsvekkende.

SKITOPPER: Fra venstre landslagssjef Vidar Løfshus, leder Torbjørn Skogstad i langrennskomiteen og administrasjons- og markedssjef Espen Bjervig.   Foto: NTB SCANPIX

Til forbundets forsvar kan man trekke frem at det er vrient å skulle kreve at utøvere går ut av allerede eksisterende privatavtaler. Et interessant spørsmål i så måte er om skiforbundet ville ha kjempet frem en spesialavtale om det var en anonym løper og ikke lagets store stjerne det gjaldt?

Så blir Bjervigs måte å kommunisere på ikke fullt så viktig, men også det bidrar til å forsterke bildet av en skiledelse som famler, som blir jaget fra skanse til skanse av innovative løpere, og som derfor ikke makter å stå last og brast ved vedtak de tidligere har fattet.

Måten skiledelsen har kommunisert på, ved så tydelig å fastslå at en ny spesialordning er uaktuelt, slår knallhardt tilbake på dem selv når denne type saker kommer frem.