Eller, det verken murrer eller ulmer. Folk er derimot rasende, og det brenner på dass. Dette skal både ledelse, spillere, trenerapparat, kommunikasjonsavdeling og direktører prise seg lykkelige for.

TIL står i fare for å rykke ned. Det er ingen katastrofe for verken mennesker eller Tromsø by. Kjipt, for all del, og et aldri så lite skudd for baugen til byen Tromsø. For klubben TIL er det derimot en sann katastrofe.

Spillerflukt, sponsorflukt, smertefull inntektssvikt, publikumsnedgang, mangelfull oppmerksomhet og så videre. Det er bare å fylle på med negative ord i krigstyper. Å rykke ned er enhver klubbs sanne mareritt.

Med tre serierunder igjen er dette marerittet i ferd med å bli en virkelighet. Da TIL sist helg tapte borte mot Start, utløste det en massiv misnøye blant TILs supportere. Frustrasjonen og skjellsordene haglet, ikke minst i sosiale media.

TIL dummet seg regelrett ut, og klarte å rote bort en ledelse og tape mot Norges, uten sidestykke, dårligste toppserieklubb på årtier. Start hadde allerede rykket ned, de sto med lusne 12 poeng på 26 kamper og over 30 minusmål på blokka før møtet med TIL. De hadde ingenting annet enn æren å spille for, mens TIL skulle spille for fortsatt liv i Tippeligaen.

Og folk ble forbanna. Lynende forbanna. Isberget ble nødt til å moderere innlegg på sidene sine, og folk flest som følger klubben ga tydelig uttrykk for hva de mener om saken på Facebook og Twitter. Ikke bare elegante, velformulerte og sofistikerte innlegg, på ingen måte. Mange av dem var sikkert over streken også.

At trener Bård Flovik få dager etterpå gikk ut og sa at han kunne leve med ett poeng hjemme mot motstander og nedrykkskandidat Vålerenga til helga gjorde ikke sinnet hos fansen nevneverdig mindre.

Men, kjære, kjære TIL. Kan dere ikke håndtere denne situasjonen litt bedre? Hev dere over verste skjellsordene og de kraftigste uttrykkene, og prøv heller å lese dette sinnet for hva det er, nemlig frustrasjon utelukkende basert på kjærlighet. For det er derfor folk er forbanna, fordi de bryr seg.

«Negativitet, kritikk og mobbing. Forskjellen på hva som er hva er svært liten og spesielt i fotballens verden. TIL har tapt en fotballkamp i dag. Tenk det – tapt en fotballkamp. Likevel hagler altså skjellsordene», skriver kommunikasjonssjef Nils-Jarle Sæther følelsesladd på Facebook.

Det er da jeg lurer på om de øverste lag i klubbhuset faktisk ikke skjønner hva verken kommunikasjon eller fotballens natur er, og hva dette egentlig dreier seg om. Kanskje de burde ta seg en tur på fotballkamp og stå med fansen, og også blant dem som ikke har VIP-losjer eller er påspandert billetter av arbeidsplassen sin?

Det er nemlig en supporters privilegium å være hundre prosent følelsesmessig engasjert, i gode og onde dager. På godt og vondt.

Det er derfor en supporter i løpet av samme kamp, med den største selvfølgelighet, roper ut skjellsord mot både dommer, motspillere og egne spillere.

I det ene sekundet er spiller X en udugelig, overbetalt latsabb som ikke blør for verken drakta eller egen ære, mens spiller Y er ei kanonsignering. I neste øyeblikk er spiller Y en jævla jålete knallissøringbone, mens man stolt synger i høypotent glede: «det bare er én spiller X». Og en trener kan gå fra å bli sett på som geni til å bli sett på som en idiot innenfor samme sesong.

Det er selvsagt lett å føle med noen som har en jobb der hele befolkningen evaluerer hvor godt den blir skjøttet på ukentlig basis. Det er neppe spesielt gøy i motgang, verken å gå på butikken eller rusle gjennom Storgata, når du vet at selv folk som ikke kan offsideregelen har en oppriktig mening om at du bør miste jobben din.

Jeg tror det er genuint kjipt, uansett hvor frivillig det er å ta jobben, og uansett hvor godt betalt det er. Selv ordføreren har mer å gå på, og der kan man jo stemme på noen andre til neste valg.

Men sånn er det, og det er ikke noen forskjell på om det er lenger ned i divisjonene eller det er på toppnivå i England. Bor du i bygd og trener bygdas stolthet, har du til helvete med å vinne nok kamper for å unngå nedrykk, og spiller du på laget, trekker du deg faen ikke duellene.

Det er dette som er kontrakten mellom fans og trener og mellom fans og spillere.

Og hva er alternativet? At alle var saklige, balanserte, avmålte, behersket og sindige når TIL ble pisset på og dummet seg ut mot Start? Fotballgud forby meg.

Jeg husker mye av det samme misforståtte røret da TIL tapte skandalekampen i cupfinalen i 2012. Da kom det også masse velmenende gnål fra flere hold om at vi skulle være stolt av Gutan, ta imot sølvet og være fornøyde.

De som i fullt alvor forfekter slikt er heller ikke dem som tar på seg skjerf og gråter gledestårer når noe stort utspiller seg på gressmatta. Og å skjelle ut klubben etter et tap er ikke det samme som ikke å støtte laget. Dette er supporterlivets yin og yang, og er uløselig knyttet sammen.

Engasjement er det hele klubbfotballen er tuftet på. Uten den dør fotballen. Uten den svinner hele meningen med å følge et lag.

Den dagen TIL taper en kamp alle tror og forventer at de vinner, og ingen deretter mister fatningen, blir forbanna og lar skjellordene hagle, er den dagen TIL bare kan legge ned og la Alfheim mudres opp til en potetåker.

Den man elsker tukter man, heter det. Vit da derfor det, kjære TIL, at lyden av illsinte supportere også er lyden av pur kjærlighet til klubben.

Og det er denne gjengen som vil dukke opp og fylle Alfheim på søndag og rope at dommeren er ei ku, at Rekdal er en kuk og at det er TIL som er best uten tvil. Fordi de elsker dere.